Kapittel 5
Brandon hadde også gravd seg inn i økonomien vår. Det han fant var sjokkerende. Nicole hadde overført store summer fra våre felles kontoer til en konto i Cayman Islands de siste seks månedene. Hun hadde også tatt opp et lån i mitt navn uten at jeg visste om det, sikret i huset vårt. Hvis jeg døde, ville hun sitte igjen med forsikringspengene, huset gjeldfritt, og millionene i utlandet. Jeg ville etterlate meg en datter med gjeld og en kone som hadde planlagt alt sammen.
"Hun har tømt nesten alt," sa Brandon da vi gikk gjennom tallene på kontoret hans igjen. "Hvis du dør neste uke, får hun alt. Hvis du lever, står du igjen med ingenting." Jeg stirret på tallene på skjermen. Dette var ikke bare grådighet; dette var fullstendig utslettelse av mitt livsverk. Firmaet jeg hadde bygget fra bunnen av, pensjonsparingen, alt var i fare. Jeg innså at jeg ikke bare kjempet for livet mitt, men for fremtiden til datteren min også.
Vi begynte å flytte midler. Brandon hjalp meg å sikre de gjenværende assetene i trusts som Nicole ikke hadde tilgang til. Det var en langsom prosess, og vi måtte være forsiktige så hun ikke la merke til endringene i kontoutskriftene. Hver gang hun sjekket posten, holdt jeg pusten. Hvis hun fant ut at vi visste, ville hun kanskje forsøke å akselerere planen. Vi hadde bare én sjanse til å gjøre dette riktig.
Kapittel 6: Nicoles Telefon
Kapittel 6
En ettermiddag glemte Nicole telefonen sin på kjøkkenbordet da hun gikk ut for å hente posten. Det var en sjelden mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg låste døren bak henne og gikk bort til telefonen. Skjermen var låst, men jeg kjente koden. Det var bryllupsdagen vår, en ironi som ikke gikk tapt på meg. Jeg låste den opp og gikk rett til meldingene. Det var en samtale med Dr. Evans som fikk meg til å miste pusten.
"Når skjer det?" sto det i en melding fra ham. "Snart," hadde hun svart. "Han er svakere nå. Medikamentene gjør ham forvirret." Jeg tok bilder av skjermen med min egen telefon og slettet deretter loggen på hennes slik at hun ikke skulle se at jeg hadde vært inne. Hjertet hamret i brystet på meg. Hun medikamenterte meg allerede. Pillene hun ga meg var ikke bare smertestillende; de var designet for å svekke meg ytterligere.
Jeg la telefonen tilbake nøyaktig der jeg hadde funnet den da hun kom inn igjen. Hun så ikke engang på den, bare smilte til meg og spurte om jeg hadde det bra. "Bedre," løy jeg og smilte tilbake. Inni meg skrek jeg. Hun prøvde å forgifte meg sakte, vente på at hjertet mitt skulle gi opp slik at det så ut som en naturlig komplikasjon. Jeg måtte handle raskere enn jeg hadde planlagt. Tiden var i ferd med å renne ut.
Kapittel 7: Kirurgens Fortid
Kapittel 7
Brandon gravde dypere i Dr. Evans' fortid. Det viste seg at han hadde blitt saksøkt flere ganger, men alltid hadde kommet seg unna takket være dyrt juridisk forsvar og manglende bevis. Han hadde en historie med å målrette seg mot velstående pasienter med enker som hadde problemer i ekteskapet. Det var et mønster, en signatur. Han og Nicole hadde møtt hverandre på en konferanse for medisinsk personell og ektepårørende for ett år siden. Det var da planen hadde begynt.
"De har planlagt dette i over ett år," sa Brandon da han la frem tidslinjen for meg. "De har ventet på rett tidspunkt. Vasectomien var bare dekke for at du skulle være på sykehuset, men planen var alltid at du ikke skulle komme hjem igjen." Jeg kjente en kald raseri vokse inni meg. De hadde sett på meg som et bytte, en ressurs som skulle utnyttes til siste dråpe. Min tillit, min kjærlighet, alt hadde vært en del av deres regnestykke.
Vi fant også ut at Evans hadde en annen kone i en annen stat. Han levde et dobbeltliv, akkurat som Nicole. De var perfekte partnere i kriminalitet, drevet av grådighet og mangel på empati. Men deres arrogance var også deres svakhet. De trodde de var smartere enn alle andre, at de kunne manipulere systemet uten å bli oppdaget. Det var der vi skulle slå til. Vi skulle bruke deres egen selvsikkerhet mot dem.
