Jeg gikk bort til bordet mitt hvor jeg hadde kjøpt en dyr salat og en juice som kostet mer enn Emmys lommeukepenger. Magen knurret, men jeg kunne ikke ta en bit. Hver gang jeg så på maten, så jeg det tørre brødet for meg. Jeg så for meg moren hennes som satt hjemme og regnet på hver eneste krone, kanskje uten å spise selv så datteren kunne få noe i sekken. Jeg skjøv brettet fra meg. En av vennene mine, Marcus, lente seg frem og lo. "Har du mistet appetitten, Noah? Blir du syk av lukten?" Jeg så på ham, og for første gang så jeg ikke en venn. Jeg så en speiling av den jeg hadde vært.
"La være," sa jeg kaldt. Marcus ble stille, overrasket over tonen. Jeg reiste meg opp og forlot kantinen uten å spise noe. Jeg gikk ut på skolegården og satte meg alene på en benk under et tre. Luften var kald, men jeg trengte å kjøle ned hodet. Jeg tok frem lappen igjen og leste den. "Jeg lover at det blir bedre snart." Hvor mange ganger hadde moren hennes skrevet det? Hvor mange ganger hadde løftet blitt brutt? Jeg kjente en sinne vokse inni meg, ikke mot Emily, men mot situasjonen. Og mot meg selv. Hvorfor hadde jeg ikke sett det før?
Kapittel 4
Ryktene Begynte Å Gå
Dagen etter var stemningen på skolen annerledes. Ryktet om at Noah Bennett ikke hadde mobbet Emily Carter hadde spredt seg raskere enn en brann. Folk visket da jeg gikk forbi i gangene. Noen trodde jeg planla noe større, noe verre. Andre trodde jeg hadde mistet interessen. Men jeg så bare på Emily fra avstand. Hun satt alene ved bordet sitt, og posen hennes lå lukket foran henne. Jeg ønsket å gå bort og snakke med henne, men jeg visste at min tilstedeværelse bare ville gjøre det verre for henne. Jeg hadde vært fienden hennes så lenge at vennskap var umulig over natten.
I friminuttet gikk jeg ikke bort til benken hvor jeg vanligvis satt med gjengen min. Jeg gikk til biblioteket. Det var et stille sted hvor ingen forventet at jeg skulle være. Jeg satt der og stirret på en bok uten å lese en setning. Jeg tenkte på hva jeg kunne gjøre. Jeg kunne ikke bare gi henne penger; det ville være ydmykende. Jeg kunne ikke konfrontere moren hennes; det ville være påtrengende. Jeg måtte finne en måte å hjelpe henne på som ikke føles som veldedighet. Men hvordan gjør man det når man har vært bøllen hele livet?
Kapittel 5
Å Følge Etter Henne
Etter skoletid bestemte jeg meg for å følge etter Emily. Jeg holdt god avstand, gjemt bak gatehjørner og parkerte biler. Jeg visste at det var feil å spionere, men jeg trengte å forstå. Hun gikk ikke mot de fine boligområdene hvor jeg bodde. Hun gikk mot den eldre delen av byen, hvor husene var små og malingen flasset. Til slutt stoppet hun ved et rekkehus med knuste ruter i andre etasje. En kvinne åpnet døren, hun så utslitt ut, mye eldre enn sin alder. Emily omfavnet henne før de gikk inn.
Jeg sto på andre siden av gaten og så på huset. Det var ikke et hjem; det var et tilfluktssted. Jeg så gjennom vinduet (uten å stirre for lenge) og så at det nesten ikke var møbler i stuen. Bare et bord og noen stoler. Jeg tenkte på mitt eget hus, med rom som sto tomme fordi vi ikke trengte dem. Kontrasten var så stor at det svimmelte. Jeg snudde meg og gikk hjem. Den kvelden spurte foreldrene mine om dagen min. "Fin," løy jeg. Jeg kunne ikke fortelle dem hva jeg hadde sett. De ville bare sagt at det var ikke vårt ansvar, at folk må hjelpe seg selv.
