Neste dag tok jeg med meg en ekstra matpakke hjemmefra. Jeg hadde bedt hushjelpen om å lage den, men jeg sa det var til meg. Den var innpakket i vanlig papir, ikke det dyre papiret jeg vanligvis fikk. Da jeg kom til skolen, ventet jeg til kantinen var tom for folk før jeg gikk bort til Emily sitt bord. Hun satt alene og stirret på en bok. Jeg la pakken forsiktig på bordet foran henne. Hun skvatt til og så opp. "Hva er dette?" spurte hun forsiktig. "Mat," sa jeg kort. "Bare ta den."
Hun så på pakken, deretter på meg. "Hvorfor?" spurte hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. "Fordi jeg... fordi jeg gjorde det ikke." Det var en dårlig forklaring, men det var den eneste ærlige jeg hadde. Emily nølte, men sulten var større enn stoltheten. Hun tok imot pakken. "Takk," hvisket hun. Jeg nikket og gikk bort før hun kunne se hvor flau jeg var. Det var en liten start, men det var en start. Jeg kunne ikke fikse livet hennes på en dag, men jeg kunne sørge for at hun ikke sultet den dagen.
Kapittel 7
En Samtale Med Far
Den kvelden satt jeg og faren min i spisestuen. Han leste aviser mens han spiste, som vanlig. "Hvordan går det på skolen?" spurte han uten å se opp. "Bra," svarte jeg. "Har du fortsatt problemer med den Carter-jenta?" spurte han og tok en slurk vin. Spørsmålet hang i luften som en anklage. Han visste hva jeg hadde drevet med, og han hadde aldri stoppet meg. For ham var det bare barnestrek, en måte for meg å vise dominans på. "Nei," sa jeg bestemt. "Det er slutt med det." Han så opp over avisranden, overrasket over tonen min.
"Hvorfor det?" spurte han. "Har du blitt myk?" Jeg la fra meg bestikket. "Nei, jeg har blitt våken." Han rynket pannen, men sa ikke mer. Han forstod ikke. For ham var mennesker enten nyttige eller ubetydelige. Emily var ubetydelig i hans verden. Men i mitt verden, hadde hun blitt den viktigste personen. Jeg reiste meg fra bordet. "Jeg går opp på rommet," sa jeg. Jeg kunne ikke sitte der og høre på hans syn på verden lenger. Jeg måtte bygge min egen.
Kapittel 8
Den Første Gaven
En uke senere fant jeg ut at Emily trengte nye bøker til undervisningen. Lærebøkene var dyre, og jeg visste at hun ikke hadde råd. Jeg kjøpte dem på nettet og fikk dem levert til skolen i en anonym pakke. Jeg ba sekretæren om å gi dem til henne uten å si hvem som hadde sendt dem. Da jeg så henne motta pakken senere på dagen, så jeg ansiktet hennes lyse opp. Hun holdt boken mot brystet som om det var en skatt. Det ga meg en følelse jeg aldri hadde følt før. Det var bedre enn å være den sterkeste på skolen. Det var bedre enn å ha den dyreste bilen.
Men anonymitet varer ikke lenge på en liten skole. Marcus så meg snakke med sekretæren dagen før. "Er det du som sender bøkene?" spurte han i friminuttet. Jeg nektet ikke. "Ja," sa jeg. Han lo. "Du blir soft, Noah. Først mat, nå bøker. Hva er neste steg? Skal du gifte deg med henne?" Jeg så på ham med et blikk som fikk ham til å tie stille. "Hold kjeft, Marcus," sa jeg. "Eller så er du neste mann jeg konfronterer." Han ble stille. Han visste at jeg mente det. Jeg var ikke lenger bøllen, men jeg var fortsatt farlig hvis noen truet henne.
