Da jeg nærmet meg Laurent for å fylle glasset hans, la han merke til meg. Han stoppet samtalen midt i setningen og så på meg med et blikk fullt av forakt. "Endelig," sa han høyt nok til at de nærmeste gjestene kunne høre det. "Jeg trodde du hadde gått deg vill i kjelleren. Pass på at du ikke søler denne gangen." Noen av gjestene lo nervøst, usikre på om det var en spøk. Jeg holdt brettet stødig og helte champagnen uten å søle en dråpe.
"Takk," sa jeg lavt, med hodet bøyd som han hadde krevd. Laurent ristet på hodet og vendte seg tilbake til gjestene. "Hva skal man gjøre? Personalet er så useriøst disse dagene." Camille lo og tok en slurk av glasset sitt, mens hun så på meg over kanten av glasset. Det var en stille krigserklæring. De trodde de hadde vunnet. De trodde jeg hadde ingen makt. Men de visste ikke at jeg eide bygningen de sto i, og selskapet som betalte lønnen til halvparten av gjestene.
Kapittel 3
En Gjenkjennelse
Mens jeg beveget meg gjennom rommet, la jeg merke til en mann som sto i hjørnet. Han var eldre, med grått hår og et ansikt jeg kjente godt fra styremøtene i Horizon Global. Det var Monsieur Valmont, konsernsjefen for den franske divisjonen. Han var en av de få som visste om min sanne identitet. Da øynene våre møttes, stivnet han litt. Han så på uniformen min, deretter på Laurent som sto og brøt seg ved hodet av bordet. Jeg ga et nesten umerkelig nikk.
Valmont forstod meldingen øyeblikkelig. Han endret ikke uttrykk, men jeg så hvordan kjeven hans strammet seg. Han visste hva som foregikk. Han visste hvem jeg var. Og han visste hva Laurent trodde om meg. Dette var ikke lenger bare en privat konflikt; det hadde blitt en sak for selskapet. Valmont tok frem telefonen sin og sendte en rask melding. Jeg visste at hjelpen var på vei, men jeg ville håndtere dette selv. Jeg ville se Laurents ansikt når sannheten endelig traff ham.
Kapittel 4
Laurents Tale
Klokken nærmet seg midnatt, og Laurent banket på glasset sitt for å få oppmerksomhet. Rommet stilnet. "Takk alle sammen for at dere kom," begynte han, og stemmen hans var fylt av selvtilfredshet. "Dette er ikke bare en feiring av min forfremmelse. Det er begynnelsen på en ny æra for meg. Og jeg har noen store planer for fremtiden." Han la armen rundt Camille. "Med noen ved siden av meg som forstår ambisjon, vet jeg at jeg kan nå toppen."
Jeg sto i skyggen ved døren og lyttet. Han snakket om å kutte kostnader, om å effektivisere arbeidsstokken. Han snakket om ansatte som ikke bidro nok. Han visste ikke at han beskrev meg, kvinnen som signerte lønningene hans. "Jeg tror på meritokrati," sa han. "Folk som ikke har noe å bidra med, bør finne seg en annen plass." Jeg kjente en kald ro spre seg i kroppen. Han gravde sin egen grav, og han visste det ikke engang. Jeg så på Valmont igjen. Han sto klar.
