Dørklokken ringte igjen, og en ny gjest ble annonsert. Det var Monsieur Dubois, den administrerende direktøren for hele Horizon Global i Europa. Han var en mann få mennesker fikk møte ansikt til ansikt. Laurent ble blek da han så ham. "Monsieur Dubois," stammet Laurent og skyndte seg over gulvet for å hilse. "Vi æres av ditt nærvær. Jeg visste ikke at du kom." Dubois ignorerte ham nesten fullstendig og scanet rommet med blikket.
Han lette etter noen. Da øynene hans landet på meg, som sto i skyggen med champagnetraget, lyste ansiktet hans opp. Han gikk forbi Laurent som om han var luft. Hele rommet holdt pusten. Laurent sto igjen med hånden utstrakt, forvirret og ydmyket foran alle sine venner. Dubois gikk rett bort til meg. Han rettet på slipset sitt og bøyde seg dypt, en gest som var reservert for royalty eller konsernsjefer. "Madam President," sa han høyt og tydelig.
Kapittel 6
Stillheten I Rommet
Lyden av et champagneglass som knuste mot gulvet, var det eneste som brøt stillheten. Laurent sto som frosset, ansiktet hans en maske av vantro. "Hva sa du?" hvisket han, men stemmen bar gjennom det stille rommet. Dubois rettet seg opp og så strengt på Laurent. "Jeg presenterte Madame Éléonore Morel, eier og president for Horizon Global Holdings." Jeg la fra meg brettet sakte på et bord ved siden av meg. Det var på tide å ta tilbake kontrollen.
Jeg gikk frem i lyset, og jeg lot uniformen falle av skuldrene mine. Under den hadde jeg på meg en enkel, men elegant kjole jeg hadde gjemt. "Takk, Monsieur Dubois," sa jeg rolig. "Det var en interessant kveld." Jeg snudde meg mot Laurent. Han så ut som om han skulle besvime. Camille tok et skritt bakover, hendene gikk instinktivt opp til halsen hennes for å skjule smykket. Rommet var helt stille, bortsett fra lyden av musikk som fortsatt spilte i bakgrunnen, helt upassende for dramaet som utfoldet seg.
Kapittel 7
Laurents Sjokk
"Éléonore?" sa Laurent, og stemmen hans skalv. "Dette... dette er en spøk, ikke sant? Du er ikke... du kan ikke være..." Jeg så på ham med et blikk som var kaldt som is. "Jeg er nøyaktig den jeg alltid har vært, Laurent. Det er du som har valgt å ikke se." Han ristet på hodet, som om han prøvde å våkne fra en mareritt. "Men... du lager mat. Du vasker huset. Du har ingen jobb." Jeg lo kort, uten humor. "Jeg eier jobben din, Laurent. Og jeg eier huset vi står i."
Gjestene begynte å hviske. Noen trakk seg unna Laurent, som om han var blitt giftig. Ryktet om hvem jeg var, spredde seg som ild i tørt gress. Laurent så seg rundt og så hvordan vennene hans plutselig unngikk blikket hans. Han innså at han hadde talt alt. Han hadde ydmyket sjefen sin, bokstavelig talt. "Jeg visste ikke," stammet han. "Hvorfor fortalte du meg ikke det?" Jeg trakk på skuldrene. "Jeg ventet på at du skulle spørre. Men du var for opptatt av deg selv."
Kapittel 8
Camilles Panikk
Camille prøvde å snike seg mot døren, men Dubois vinket på sikkerhetsvaktene som sto ved inngangen. "Fru Dubois," sa jeg og brukte navnet hennes med vilje for å minne henne på at hun ikke var gift med Laurent ennå. "Du har noe som tilhører meg." Camille frøs på stedet. Hun så på Laurent for hjelp, men han sto fortsatt i sjokk og stirret på meg. Sakte tok hun hendene opp til halsen og låste opp smykket.
Hun gikk bort til meg med hodet bøyd og la emeraldene i hånden min. "Det var Laurent," hvisket hun. "Han ga det til meg. Jeg visste ikke at det var stjålet." Jeg så på smykket og deretter på henne. "Ignorance er ikke en unnskyldning for tyveri, Camille. Men jeg skal la politiet avgjøre det." Hun ble blek. Laurent våknet endelig av sin dvale. "Nei, vent!" ropte han. "Vi kan ordne dette! Éléonore, vær så snill!" Men det var for sent. Skaden var gjort.
