Jeg snudde meg mot Dubois. "Monsieur Dubois, jeg har en forespørsel angående HR-avdelingen." Han nikket respektfullt. "Alt du ønsker, Madame President." Jeg så på Laurent. "Laurent Dubois er hermed sparket med umiddelbar virkning. Sørg for at sikkerheten eskorterer ham ut. Og sørg for at alle eiendeler som tilhører meg, blir fjernet fra hans personlige eie." Laurent åpnet munnen for å protestere, men vaktene var allerede på vei mot ham.
"Du kan ikke gjøre dette!" ropte Laurent mens vaktene tok tak i armene hans. "Jeg er visepresident! Jeg har kontrakt!" "Kontrakten er oppsagt på grunn av grov uaktsomhet og manglende dømmekraft," svarte Dubois kaldt. "Og etter dette opptrinnet, tror jeg ikke noen andre selskaper vil ansette deg med en gang." Laurent ble dratt mot døren. Han snudde seg og så på meg med et blikk fullt av hat og fortvilelse. "Du vil angre på dette," sa han. Jeg svarte ikke. Jeg hadde allerede vunnet.
Kapittel 10
Gjestenes Reaksjon
Da Laurent og Camille var borte, snudde jeg meg mot gjestene. De sto fortsatt stille, usikre på hvordan de skulle oppføre seg. Noen av dem hadde ledd av meg tidligere på kvelden. Nå så de på meg med en blanding av frykt og beundring. "Festen er over," sa jeg rolig. "Jeg ber dere om å forlate eiendommen innen ti minutter. Bilene deres vil bli kjørt frem." Det var ingen protester. Ingen diskusjoner. De bare nikket og begynte å samle sammen tingene sine.
Jeg gikk opp trappen til soverommet vårt. Det føles rart å kalle det vårt nå. Jeg åpnet skapet og tok frem en koffert. Jeg begynte å pakke tingene mine. Jeg skulle ikke bo i dette huset lenger. Det var fylt av for mange dårlige minner. Laurent trodde han hadde kastet meg ut da han ga meg maid-uniformen, men sannheten var at jeg hadde kastet ham ut lenge før han visste om det. Jeg pakket ned smykket igjen. Det var trygt nå.
Kapittel 11
En Ny Adresse
Neste morgen flyttet jeg inn i en leilighet jeg eide i sentrum av Paris. Den hadde vært tom i måneder, ventet på at jeg skulle bestemme meg for å bruke den. Utsikten over Eiffeltårnet var vakker, men det var stillheten jeg satte mest pris på. Ingen Laurent. Ingen Camille. Ingen løgner. Advokaten min ringte allerede klokken ni. "Skilsmissen vil være enkel," sa han. "Med bevisene vi har fra i går, vil han ikke få noe." Jeg nikket for meg selv.
Jeg satte meg ved skrivebordet og åpnet den bærbare datamaskinen. Det var e-poster som ventet. Selskapet måtte ledes. Jeg hadde vært borte fra den daglige driften for lenge, fokusert på ekteskapet som nå var over. Det var på tide å vende tilbake til arbeidet. Men denne gangen skulle jeg ikke skjule meg. Jeg skulle lede med åpen panne. Horizon Global skulle vite hvem som egentlig hadde makten. Og verden skulle få vite det også.
