Da jeg fortalte barna om Jack, var reaksjonene blandede. Vår sønn, Marcus, som var nitten, var skeptisk. Han mente vi burde være forsiktige med en fremmed som påsto å være familie. Vår datter, Emily, som var seksten, var nysgjerrig. Hun hadde alltid ønsket seg flere besteforeldre, flere onkler, en større familie. Da jeg viste dem bildet av Jack fra telefonen min, sa Emily: "Han ser ut som mamma rundt øynene."
Det var det som til slutt overtalte oss. Likheten var ubestridelig. Vi ble enige om å invitere ham på middag neste søndag. Det var en stor beslutning, å åpne døren til hjemmet vårt for en mann som representerte en hemmelig fortid. Men jeg visste at Sarah ville ha ønsket det. Hun ville ha ønsket at broren hennes og mannen hennes kunne sitte ved samme bord, selv om hun ikke kunne være der for å se det skje. Jeg håpet bare at det ikke ville ende i katastrofe.
Kapittel 7
Første Middag
Da Jack banket på døren den søndagen, hadde han tatt av seg skinnjakken og hadde på seg en vanlig skjorte som så ut som den strammet over skuldrene. Han hadde med seg en bukett blomster, ikke til graven, men til huset. Barna var stille da han kom inn, og luften i spisestuen var tykk av ubesvarte spørsmål. Jeg hadde laget Sarahs favorittrett, lasagne, som en slags fredsgave til minnet om henne og til mannen som hadde elsket henne som en bror.
Middagen startet sakte, med småsnakk om været og veien dit. Men etter hvert som flasken med vin ble tømt, begynte isen å smelte. Jack fortalte vitser som faktisk fikk Marcus til å le, og han spurte Emily om skolen hennes med en oppriktig interesse som sjelden vises fra fremmede. Jeg så på dem der de satt rundt bordet, og jeg tenkte på Sarah. Hun ville ha smilt nå. Hun ville ha vært glad for at vi ikke var alene lenger.
Kapittel 8
En Eske På Loftet
Etter at Jack hadde dratt, gikk jeg opp på loftet hvor vi oppbevarte gamle esker og minner. Jeg hadde ikke vært der siden begravelsen, fordi smerten var for stor. Men nå følte jeg en nødvendighet av å grave i fortiden. Jeg fant en eske merket "Sarah - Privat" som jeg aldri hadde åpnet. Inni lå det brev, dagbokutdrag og bilder jeg aldri hadde sett før. Det var som å åpne en dør til et rom jeg ikke visste eksisterte i mitt eget hus.
Jeg fant bilder av en liten gutt som lekte i en hage, en gutt som lignet på Jack. Det var bilder tatt gjennom et vindu, som om hun hadde fulgt ham på avstand uten å kunne nærme seg. Det brast i meg da jeg innså hvor mye hun hadde savnet ham. Hver jul, hver bursdag, hadde hun tenkt på denne gutten mens jeg trodde hun bare var litt stille fordi hun savnet sine foreldre. Jeg hadde vært så opptatt av mitt eget liv at jeg ikke hadde sett smerten hennes.
