Jeg fant et brev datert bare noen uker før hun døde. Det var adressert til Jack, men det var aldri sendt. Hun skrev om hvor stolt hun var av ham, om hvordan hun hadde sett ham på motorsykkelen i byen en gang uten at han la merke til henne. Hun skrev om meg, om hvor god jeg var mot henne, men også om hvor redd hun var for at hemmeligheten hennes en dag ville ødelegge alt vi hadde bygget sammen.
"Jeg håper en dag du kan møte ham," skrev hun. "Han er en god mann. Han fortjener å vite at jeg ikke glemte deg." Tårene dryppet ned på papiret mens jeg leste. Hun hadde planlagt dette. Hun hadde ønsket at vi skulle møtes, men hun hadde ikke rukket å gjøre det før kreften tok henne for raskt. Jacks besøk på graven var ikke bare sorg; det var en oppfyllelse av et løfte han hadde gitt henne, og nå også et løfte hun hadde gitt seg selv.
Kapittel 10
En Ny Tradisjon
Etter den søndagen begynte Jack å komme oftere. Ikke hver uke lenger, men annenhver helg. Han begynte å ta med ting til huset, reparerte takrennen da den ble tett, og hjalp Marcus med å fikse den gamle bilen hans. Det var ikke lenger en fremmed som besøkte oss; det var en onkel som fant sin plass i familien. Jeg så hvordan barna begynte å vente på ham, hvordan de spurte etter ham når han ikke kom på den vanlige tiden.
Jeg sluttet å kjøre til kirkegården hver lørdag alene. Nå kjørte vi noen ganger sammen, Jack på sin Harley og jeg i bilen vår. Vi parkerte ved siden av hverandre og gikk sammen til graven. Det var ikke lenger en plass for min ensomme sorg, men et sted for felles minne. Vi sto der i stillhet, to menn som hadde elsket samme kvinne på hver sin måte, forent av tapet og av kjærligheten til henne.
Kapittel 11
Sykehuset
Jack fortalte meg en gang om den dagen Sarah hadde reddet livet hans. Han hadde vært innblandet i en slåsskamp som tenåring og hadde endt opp på sykehuset med alvorlige skader. Sarah hadde jobbet nattskift den dagen, og hun hadde sett at han var redd og alene. Hun hadde sittet ved sengen hans hele natten og holdt hånden hans til han sovnet. Det var den natten han hadde bestemt seg for å prøve å bli bedre, for hennes skyld.
Jeg dro til sykehuset hvor hun hadde jobbet for å snakke med noen av hennes gamle kolleger. De fortalte meg historier om Sarah jeg aldri hadde hørt. Om hvordan hun hadde betalt for medisiner for pasienter som ikke hadde råd, om hvordan hun hadde tatt med seg hjemløse tenåringer til kantinen for å gi dem varm mat. Jeg innså at Jack bare var en av mange hun hadde hjulpet i stillhet. Hennes godhet var større enn jeg noen gang hadde forestilt meg.
