Noe inne i meg brast. Det var som om en demning som hadde holdt tilbake vann i femten år, ga etter. Jeg reiste meg så brått at stolen veltet bak meg. "Du lot ham drukne!" ropte jeg, og lyden fylte hele rommet. "Du løp fra ham mens han kjempet for livet!" Barry nikket sakte, som om han aksepterte enhver straff jeg kunne finne på å gi ham. "Jeg vet," sa han. "Jeg har levd med det hver eneste dag. Fengselet var ikke straff nok. Å leve med viten om at jeg sviktet ham... det er det som har drept meg sakte."
Jeg gikk rundt bordet og grep tak i skjortekragen hans. Jeg ville riste ham, jeg ville skade ham slik jeg følte at han hadde skadet min familie. Men da jeg så inn i øynene hans, så jeg ikke en fremmed. Jeg så sønnen min. Jeg så de samme øynene, den samme kjeveformen. Hånden min mistet grepet, og jeg slapp ham. Jeg snudde meg bort og lente meg mot veggen for støtte. "Du ser ut som ham," sa jeg lavt. "Det er det som gjør dette så vanskelig."
Kapittel 4
Marthas Hemmelighet
Martha kom bort til meg og la en hånd på skulderen min. "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre," sa hun til meg, men hun så på Barry. "Da jeg så navnet hans på ansettelsespapirene, og så bakgrunnssjekken... jeg gjenkjente stedet. Fengselet lå nær innsjøen der det skjedde. Jeg gravde dypere. Jeg fant politirapportene fra den tiden. Det var en savnet gutt rapportert, men saken ble henlagt som ulykke." Hun tok en pause og så på meg med tårer i øynene. "Jeg lot ham bli fordi jeg så hvor mye det betydde for deg. Jeg så hvordan du blomstret opp igjen. Men jeg kunne ikke la løgnen fortsette."
Jeg så på henne, og for første gang la jeg merke til hvor sliten hun så ut. Hun hadde båret på denne hemmeligheten alene i ukevis. "Hvorfor sa du ikke fra før?" spurte jeg. "Fordi jeg var redd," innrømmet hun. "Redd for at hvis han dro, ville du miste ham igjen. Og jeg visste ikke om jeg kunne tåle å se deg knust en gang til." Det var en mors kjærlighet, men også en umulig situasjon. Hun hadde prøvd å beskytte meg, men ved å tie stille hadde hun latt meg bygge et forhold på en grunnvoll av aske.
Kapittel 5
Hvorfor Han Kom Tilbake
Jeg snudde meg tilbake mot Barry. Han sto fortsatt ved bordet, som om han ventet på at jeg skulle ringe politiet. "Hvorfor kom du hit?" spurte jeg. "Visste du hvem jeg var?" Barry ristet på hodet. "Først visste jeg ikke. Jeg så annonsen for jobben. Da jeg kom på intervju, og så deg... da skjønte jeg det. Jeg gjenkjente huset fra bildene du hadde i lommeboken på kontoret." Han tok et skritt nærmere, men stoppet da jeg strammet meg. "Jeg ville ikke skade deg. Jeg ville bare... jeg ville være nær. Jeg ville passe på deg, på en måte. Som en bot."
"En bot?" gjentok jeg. "Du tror at å feie gulvene mine er nok til å sone for en gutts død?" Barry så ned i gulvet igjen. "Nei. Jeg vet at ingenting er nok. Men jeg hadde ingen andre steder å dra. Ingen familie. Ingen venner. Da du ansatte meg, var det første gangen noen hadde vist meg tillit siden den dagen. Jeg kunne ikke ødelegge det med en gang. Jeg ventet på at du skulle finne ut av det, eller at jeg skulle finne mot til å fortelle deg."
