Den natten sov ingen av oss. Barry dro ikke hjem. Han satt i stuen, og jeg satt på kontoret. Martha lå i sengen, men jeg visste at hun heller ikke sov. Jeg gikk gjennom gamle fotoalbum igjen, bilder av sønnen min som lo, som lekte, som levde. Hvert bilde var nå farget av viten om at Barry hadde vært der. Hadde de vært venner? Hadde de kranglet? Var det et uhell, eller var det uaktsomhet? Spørsmålene svirret i hodet mitt som en flokk insekter jeg ikke kunne riste av meg.
Jeg gikk ut i stuen rundt tre om morgenen. Barry satt i mørket. "Kan du ikke sove?" spurte jeg. Han ristet på hodet. "Mareritt," sa han kort. "Jeg ser ham hver gang jeg lukker øynene. Han ber om hjelp." Jeg satte meg i stolen motsatt av ham. For første gang på mange år snakket vi ikke om jobben eller været. Vi snakket om døden. Om sorgen. Om hvordan den endrer mennesker. Det var en merkelig samtale, som om vi to sørgende forsøkte å finne fellesnevneren i en tragedie vi begge hadde overlevd på hver vår måte.
Kapittel 7
Politiet Ringer
Neste morgen ringte telefonen tidlig. Det var en gammel venn av meg som jobbet i politiet. Han hadde hørt rykter om at en mann med tilknytning til den gamle saken var sett i nærheten. "David," sa han. "Vi må snakke. Det dukker opp nye opplysninger om sønnens død." Jeg kjente en klump i magen. "Hva slags opplysninger?" spurte jeg. "Vi har fått en anonym tips om at en annen gutt var til stede. En som ikke ble avhørt skikkelig den gangen. Vi trenger å avhøre ham." Jeg så inn i stuen hvor Barry satt.
"Jeg vet hvem det er," sa jeg lavt. Det ble stille i andre enden. "Er han hos deg?" spurte betjenten. "Ja," svarte jeg. "Kom ikke hit ennå. Gi meg en time." Jeg la på og gikk inn til Barry. "Politiet vet," sa jeg. "De kommer for å hente deg." Barry nikket sakte, som om han hadde ventet på dette øyeblikket i femten år. "Er det det du vil?" spurte han. "At jeg skal dra med dem?" Jeg visste ikke hva jeg ville. Retten krevde rettferdighet, men hjertet mitt var forvirret.
Kapittel 8
En Avgjørelse Må Tas
Jeg satt ved kjøkkenbordet med Barry. Martha sto ved vinduet og så ut på gaten hvor politibilen sakte kjørte opp. "Du kan dra," sa jeg til Barry. "Bakdøren er åpen. Ingen vil se deg." Barry så på meg med overraskelse. "Hvorfor?" spurte han. "Fordi jeg vet hvordan det er å miste et barn," sa jeg. "Og jeg vet hvordan det er å leve med skyld. Jeg vil ikke være den som sender en annen sønn bort fra sin familie, selv om du ikke har noen." Barry ristet på hodet.
"Nei," sa han bestemt. "Jeg har løpt nok. Hvis jeg drar nå, vil jeg alltid være en rømling. Jeg vil stå opp for det jeg gjorde. Kanskje... kanskje hvis jeg tar straffen, kan jeg endelig begynne å leve." Han reiste seg opp og gikk mot døren før politiet rakk å banke. Jeg fulgte etter ham. Da døren åpnet, så betjentene overrasket ut. "Jeg er klar," sa Barry. Da de førte ham bort, snudde han seg og så på meg. "Takk for sjansen," sa han. Det var de siste ordene jeg hørte fra ham på lenge.
