Tretti år etter ulykken sto jeg igjen ved graven. Jeg var eldre nå, håret grått, gangen langsommere. Martha var ikke lenger her, hun hadde gått bort for noen år siden. Men jeg var ikke alene. Barry sto ved siden av meg. Han var også eldre, men han sto støtt. Vi la ned blomster sammen. Ingen ord var nødvendige. Vi hadde delt en lang reise, full av smerte og oppreisning. Vi hadde kommet til et sted hvor vi kunne være i samme rom uten at luften ble tykk av ubehag.
"Han ville vært stolt," sa Barry. "Ja," svarte jeg. "Det tror jeg." Vi gikk tilbake til bilen sammen. Vi var ikke familie, men vi var bundet av noe sterkere enn blod. Vi var bundet av sannhet og av valget om å tilgi. Livet hadde ikke blitt slik jeg hadde planlagt det. Det hadde blitt bedre. Mer ekte. Og da jeg satte meg inn i bilen, visste jeg at jeg var i fred. Med Barry. Med meg selv. Og med sønnen min.
