Jeg innså at tilgivelse ikke er en hendelse. Det er ikke noe man gjør én gang og så er det overstått. Det er noe man velger hver dag. Noen dager var det lett. Andre dager våknet jeg med sinne i kroppen. Men jeg lærte å la det gå. Jeg lærte at sinne ikke straffer den andre, det straffer bare meg selv. Barry hadde gjort sin del av arbeidet. Nå var det min tur å gjøre min. Å slippe taket i smerten var ikke å glemme. Det var å velge å leve.
Martha støttet meg gjennom de dagene det var tungt. Hun minnet meg på at sønnen vår ikke ville ha ønsket at vi skulle lide resten av livet. "Han ville ha ønsket at vi var lykkelige," sa hun. Og hun hadde rett. Vi æret minnet hans best ved å leve gode liv. Ved å hjelpe andre. Ved å være snille. Det var den arven vi kunne gi videre. Ikke sorg, men styrke.
Kapittel 19
En Arv Av Godhet
Vi startet et fond til ære for sønnen vår. Det ga stipender til barn som ville lære seg svømming og vannsikkerhet. Barry hjalp oss med å sette det opp. Han brukte kontakten sin fra organisasjoner han hadde jobbet med. Det var en merkelig allianse, men den fungerte. Vi jobbet sammen for et felles mål. Og i det arbeidet fant vi en form for forsoning. Ikke som far og sønn, men som to mennesker som hadde delt en tragedie og valgte å gjøre noe godt ut av den.
Fondet vokste. Flere barn lærte å svømme. Flere liv ble reddet. Hver gang vi hørte om et barn som ble trygt i vannet, tenkte vi på sønnen vår. Han var ikke her fysisk, men hans død hadde en mening nå. Det var en trøst som var dypere enn noen jeg hadde følt før. Vi hadde snudd sorg til handling. Og det gjorde all forskjellen.
