Byrådet kunne ikke ignorere oppmerksomheten. De innkalte til et hastemøte for å diskutere gatehandelsreglene. Det ble foreslått at Elena skulle få en permanent tillatelse til å sitte hvor hun ville, uten restriksjoner. Men mer enn det, de ville gi henne en ærespris. Da de kontaktet henne hjemme, nektet hun igjen. «Jeg trenger ikke en pris,» sa hun til rådmannen over telefonen. «Jeg trenger bare at dere passer på barna våre.» Dette svaret fikk rådmannen til å tenke om.
I stedet for en pris til Elena, opprettet byen «Mihai-prisen», en årlig utmerkelse til borgere som viser ekstraordinær omsorg for andre. Den første prisen ble gitt til en lærer som hadde jobbet ubetalt med vanskeligstilte elever. Elena var til stede ved utdelingen, men hun satt bakerst i salen. Da hennes navn ble nevnt som inspirasjonen bak prisen, klappet hun like høyt som alle andre. Hun ville være i skyggen, men hennes lys lyste likevel sterkest av alle i rommet.
Kapittel 7: Elenas hjem
Journalister fikk til slutt tillatelse til å besøke Elenas hjem, en liten leilighet i en eldre blokk. Det var enkelt innredet, men rent og fylt med bilder. Bilder av Mihai i uniform. Bilder av barnebarn hun aldri fikk se vokse opp. Og bilder av hundrevis av barn som hadde mottatt martisorer gjennom årene. Veggene fortalte en historie om tap, men også om ubegrenset kjærlighet. På bordet lå garnnøster og sakser, klare for neste års produksjon.
Hun viste frem en eske med brev. Brev fra foreldre som hadde mistet barn, fra politifolk som hadde funnet mot gjennom hennes gaver. «Dette er min rikdom,» sa hun og strøk et brev. Journalisten spurte om hun angret på at hun ikke tok imot pensjonen. «Penger kommer og går,» sa hun. «Men følelsen av å være nyttig, den varer. Så lenge hendene mine virker, skal jeg lage martisorer. Det er slik jeg holder Mihai levende.» Det var en filosofi som fikk journalisten til å legge fra seg notatblokken og bare lytte.
Kapittel 8: Neste års 1. mars
Da 1. mars kom året etter, var fortauet fullt av folk før Elena selv ankom. Ingen ringte politiet denne gangen. I stedet dannet folk en æresvakt da hun kom gående med sin lille tralle. Politimenn sto på rekke og hilste da hun passerte. Barn ventet med tegninger de hadde laget til henne. Det var ikke lenger en scene av konflikt, men en feiring av samhold. Elena ble overveldet av mengden, men hun satte seg ned på krakken sin som vanlig.
Hun delte ut martisorene sine, men denne gangen fikk hun også gaver tilbake. Barn ga henne tegninger. Voksne ga henne blomster. Politiet hadde laget en spesiell martisor til henne, med politimerket i stedet for en perle. Hun tok imot den med tårer i øynene. «Dere er alle mine barn nå,» sa hun til betjentene. Det var et bånd som hadde blitt smidd i løpet av ett år. Fra fiender til familie. Fra mistenksomhet til tillit. Det var beviset på at ett øyeblikk av kindness kan endre alt.
