Årene gikk, og Elena ble eldre. Hendene hennes begynte å bli stive, og øynene ble dårligere. Politiet la merke til at hun kom sjeldnere. Andrei, som nå var forfremmet, begynte å besøke henne hjemme for å hjelpe med handleposer og reparasjoner. Han så på henne som en bestemor. En dag fant han henne sittende i stolen med garnet i fanget, men hendene hvilte. «Jeg tror det er tid for å gi videre,» sa hun svakt. Andrei kjente et stikk i hjertet. Han visste hva dette betydde.
Hun ba ham om ett siste ønske. «Ikke la tradisjonen dø. Finn noen andre som kan lage dem. La barna fortsatt få føle våren.» Andrei lovte det. Han organiserte en gruppe frivillige, barn av politifolk og lokale håndverkere, som lærte seg kunsten å lage martisorer. De brukte Elenas mønster, hennes teknikker. Det var ikke lenger bare hennes verk, det ble byens verk. Hun hadde sådd et frø som nå hadde vokst seg til en stor hage.
Kapittel 10: Den siste martisoren
På sin 90-årsdag laget Elena sin siste martisor. Den var ikke perfekt, hendene skalv for mye, men den var laget med samme kjærlighet som den første. Hun ga den til Andrei. «Til deg,» sa hun. «For at du aldri skal glemme hvorfor du valgte denne uniformen.» Andrei tok imot den som om den var laget av gull. Han festet den på uniformen sin og bar den hver dag etter det. Det ble et symbol for hele stasjonen. Når nye rekrutter begynte, fikk de fortalt historien om Elena og Mihai.
Den martisoren hang også i inngangshallen på politistasjonen i en ramme. Under den sto det: «Tjeneste er ikke makt. Tjeneste er kjærlighet.» Det var Elenas motto. Politifolk som gikk inn og ut av bygningen ble minnet på det hver dag. Det endret kulturen på stasjonen. De ble mindre aggressive, mer hjelpsomme. De så på seg selv som beskyttere, ikke bare håndhevere. En gammel kvinnes håndarbeid hadde myknet opp et helt system.
Kapittel 11: Elenas bortgang
Da Elena døde vinteren etter, var det stille sorg i hele byen. Det sto ikke store overskrifter om en milliardærs død, men lokalavisene viet hele forsiden til henne. «Byens Mor Er Borte», sto det. Begravelsen var liten, som hun ønsket, men politistasjonen var tom den dagen. Alle betjentene som kunne, møtte opp for å ære henne. De sto i rekke langs veien da kisten ble båret ut. Det var en æresvakt som vanligvis var forbeholdt falne offiserer.
Andrei holdt talen. Han gråt ikke, for han visste at hun ville ha ønsket at de feiret livet hennes. «Hun lærte oss at styrke ikke er å never,» sa han. «Styrke er å gi når du har ingenting å gi selv.» Da kisten ble senket, la hver betjent en martisor på lokket. Det ble et teppe av rødt og hvitt som dekket kisten. Det var et syn som fikk selv de hardeste mennene til å felle en tåre. Hun gikk bort, men hun tok ikke kjærligheten med seg. Den ble igjen.
