Før de kunne gå inn i styremøtet, insisterte Isabella på at Logan måtte få rydde seg opp. De dro til en eksklusiv butikk hvor Logan ble målt for nye klær. Da han kom ut av prøverommet i en skreddersydd dress, var det som om tiden hadde spolt tilbake fem år. Skjegget var barbert, håret klippet, og holdningen var endret. Han så ikke lenger ut som en mann som hadde tapt alt, men som en konge som kom hjem.
Isabella så på ham med en blanding av beundring og sorg. «Du har forandret deg,» sa hun lavt. Logan så på sitt eget speilbilde i vinduet. «Jeg har ikke forandret meg, Isabella. Jeg har bare vasket bort smussen dere andre la på meg.» Han snudde seg mot henne. «De tror jeg er svak. De tror gatene knekket meg. Men gatene lærte meg tålmodighet. Og tålmodighet er et våpen de ikke har.»
Kapittel 4: Historien bak koden
På vei til kontoret fortalte Logan historien som ingen kjente. For fem år siden var det han som hadde utviklet algoritmen som gjorde ReedTech til en giganten. Men Marcus Thorne, som da var nestleder, hadde forfalsket dokumenter og fått Logan erklært psykisk ustabil. Logan hadde mistet alt: jobben, huset, kona som døde av stresset, og til slutt forstanden. Han hadde havnet på gata, mens Marcus stjal æren.
Isabella lyttet i stillhet. Hun hadde overtatt selskapet etter at faren hennes døde, og hun trodde Logan hadde forlatt prosjektet frivillig. «Jeg visste ikke,» hvisket hun. «Jeg trodde du hadde sviktet oss.» Logan ristet på hodet. «Jeg ble sviktet. Men jeg ga aldri opp koden. Jeg visste at en dag ville sannheten komme frem. Og du, Isabella, du er nøkkelen. Du er den eneste som har makt til å rette opp i det din far og Marcus ødela.»
Kapittel 5: Konfrontasjonen i møterommet
Da de entrer styremøtet, ble det helt stille. Marcus Thorne satt enden av bordet, og da han så Logan, ble han blek som et lik. «Hva gjør han her?» spurte Marcus og pekte på Logan. Isabella gikk rolig til sin plass ved siden av ham. «Dette er Logan Hayes, min forlovede og medgrunnlegger av ReedTech.» Marcus lo nervøst. «Han er en hjemløs mann. Du kan ikke være seriøs.»
Logan trakk en gammel, slitt lommebok opp av lommen. Han tok ut en USB-minnepinne som så ut som den hadde vært gjennom en vaskemaskin flere ganger. «Dette er den originale koden,» sa Logan rolig. «Med tidsstempler fra fem år tilbake. Den beviser at jeg skrev den, og at du stjal den, Marcus.» Rommet ble så stille at man kunne høre klimaanlegget surre. Marcus reiste seg brått. «Dette er bakvaskelse! Sikkerhet!» Men ingen beveget seg.
