Med Marcus borte, måtte selskapet restruktureres. Logan tok en plass i styret, men han nektet å ta ut lønn før alle ansatte hadde fått en rettferdig minstelønn. «Vi kan ikke bygge et imperium på ryggen til de som holder det oppe,» sa han i sin første tale til de ansatte. Isabella støttet ham fullt ut. De implementerte nye policyer for åpenhet og etikk.
Ansvarligheten i selskapet endret seg. Folk jobbet hardere, ikke fordi de var redde for å miste jobben, men fordi de trodde på visjonen. Logan og Isabella jobbet side om side dag og natt. De kranglet noen ganger, om tekniske detaljer og strategier, men respekten mellom dem vokste for hver dag. Det var et partnerskap bygget på sannhet, ikke på løgner som det Marcus hadde skapt.
Kapittel 10: Trusler fra fortiden
Men Marcus hadde ikke handlet alene. Han hadde komplicer som nå følte seg truet. En natt ble det brutt inn i Logans leilighet. Ingen ting ble stjålet, men det ble lagt igjen en beskjed: «Slutt før det er for sent.» Logan viste beskjeden til Isabella. Hun ble sint, ikke redd. «De tror de kan skremme oss,» sa hun. «De vet ikke hvem de har med å gjøre.»
De økte sikkerheten, men Logan nektet å leve i frykt. «Jeg har levd på gata,» sa han. «Jeg er ikke redd for skygger.» Isabella beundret hans mot. Hun innså at hennes egen frykt for å miste kontrollen var liten sammenlignet med det Logan hadde overvunnet. Sammen ansatte de en uavhengig sikkerhetsfirma som rapporterte direkte til dem, ikke til selskapets interne sikkerhet som kunne være kompromittert.
Kapittel 11: Bryllupsdagen nærmer seg
Dagen for bryllupet kom. Det ble holdt i en stor park i sentrum, åpent for alle. Det var ingen dypt dekorasjoner, bare blomster som folk hadde plukket selv. Logan gikk ned gangen sammen med datteren sin Emma. Isabella ventet ved alteret, kledd i en enkel hvit kjole som speilet Logans ønske om enkelhet. Det var ikke et bryllup for å vise rikdom, men for å feire gjenforening.
Da de utvekslet løftene, var det ingen tradisjonelle ord. De lovte å beskytte sannheten, å hjelpe de svake, og å aldri glemme hvor de kom fra. «Jeg tar deg ikke for å eie deg,» sa Logan. «Jeg tar deg for å stå ved din side.» Isabella svarte: «Og jeg tar deg for å minne meg på hva som virkelig betyr noe.» Publikum klappet, ikke høflig, men med ekte glede. Det var en feiring av menneskelighet.
