"Er du sulten, Maya?" spurte Daniel plutselig. Spørsmålet hang i luften, enkelt og direkte. Maya så ned på sine egne slitte sko og nølte. Stoltheten kjempet mot sulten i magen hennes, en kamp Daniel kunne se utspille seg i ansiktet hennes. "Jeg... jeg har det bra," sa hun til slutt, men magen hennes knurret høyt nok til at alle hørte det. Sophie så på faren sin med store, bønnfallende øyne. "Pappa, vi kan jo kjøpe pizza! Maya har ikke spist på lenge, tror jeg."
Daniel nikket til sjåføren som sto ved bilen. "Hent noe varmt. Hva du enn vil ha," sa han til Maya. "Det er ikke veldedighet. Det er betaling for undervisningstimen." Han visste at hun kanskje ville avvise en gave, men hun kunne vanskelig avvise en betaling for en tjeneste. Maya så forvirret ut, men nikket sakte. "Takk," hvisket hun. Da sjåføren kom tilbake med posene, spiste Maya ikke som en som bare var sulten; hun spiste som en som ikke visste når neste måltid kom. Det bekreftet Daniels verste mistanker om situasjonen hennes.
Kapittel 4
Hvor Bor Du?
Etter at de hadde spist, satt de fortsatt på fortauet. Solen begynte å gå ned, og luften ble kjøligere. Daniel visste at han måtte vite mer, ikke for å være nysgjerrig, men for å hjelpe. "Maya," sa han forsiktig. "Det begynner å bli kaldt. Hvor skal du hen nå?" Maya stivnet. Hun pakket restene av maten forsiktig ned i ryggsekken sin, som om den var gull verdt. "Jeg har et sted," sa hun unngående. "Det er trygt."
Daniel så på den tynne jakken hennes og de for store skoene. Ingenting ved henne skrek trygghet. "Jeg bor i en bil," innrømmet hun til slutt da hun så at Daniel ikke ga seg. "Den er parkert noen gater unna. Den starter ikke alltid, men den holder vinden borte." Sophie gispet. "En bil? Men det er jo kaldt der!" Maya trakk på skuldrene igjen, en bevegelse som virket å være hennes standardforsvar mot vanskeligheter. "Jeg er vant til det. Det er bedre enn gaten." Daniel kjente en beslutsomhet vokse inni seg. Han kunne ikke la dette bli.
Kapittel 5
Daniels Beslutning
Daniel reiste seg opp og så på sjåføren. "Kjør bilen hjem. Jeg og Sophie går en tur." Sjåføren så overrasket ut, men nikket. Daniel snudde seg mot Maya. "Jeg har et forslag. Jeg trenger en tutor for Sophie. Hun trenger noen som forklarer ting på en måte hun forstår, ikke bare en som leser fra en lærebok. Jeg kan betale deg for å hjelpe henne hver dag." Maya ristet på hodet nesten før han hadde finished setningen. "Jeg kan ikke. Jeg har ikke... jeg ser ikke slik ut. Jeg kan ikke komme hjem til deg."
"Vi kan møtes et annet sted," sa Daniel raskt. "På et bibliotek, eller en kafé. Det handler ikke om hvor du bor, Maya. Det handler om hva du kan. Og du kan noe Sophie trenger desperat." Maya så på Sophie, som sto og vippet på hælene og så håpefull ut. Det var Sophies blikk som til slutt brøt ned muren. Maya nikket sakte. "Ok," sa hun. "Men bare en time om dagen. Og jeg vil ha penger på forhånd, så jeg kan... fikse ting." Daniel forstod hva hun mente. Han tok frem lommeboken og ga henne mer enn hun hadde bedt om.
