Neste dag møttes de på det offentlige biblioteket i sentrum. Maya hadde vasket seg så godt hun kunne på et offentlig toalett, og håret hennes var redt, men klærne var fortsatt de samme. Daniel ventet på dem med to bøker og en notatblokk. Han observerte dem fra avstand mens de satte seg ved et bord. Maya var tålmodig. Hun tegnet ikke i asfalten denne gangen, men brukte papiret. Hun viste Sophie hvordan tall kunne danse, hvordan ligninger var som historier som skulle fortelles.
Daniel satt ved et nabobord og arbeidet på sin egen bærbar, men han lyttet. Han hørte Sophies latter igjen. Den lyden var som medisin for ham. Han innså at dette ikke bare handlet om matte for Sophie; det handlet om å gi henne en venn, noen som så henne uten å se på bankkontoen hennes. Maya så ikke på Sophie som en milliardærdatter; hun så på henne som en jente som trengte hjelp. Den likeverdigheten var noe Daniel ikke kunne kjøpe for penger, men han var villig til å betale for muligheten.
Kapittel 7
Mayas Fortid
Etter noen uker begynte Maya å åpne seg litt mer. Under en av sesjonene fortalte hun Sophie om seg selv. Daniel satt i nærheten og lot som om han leste, men han lyttet intenst. Maya hadde mistet foreldrene sine i en bilulykke da hun var tolv. Ingen familie ville ta henne inn, og systemet hadde sviktet henne gang på gang. Hun hadde rømt fra et fosterhjem som ikke var trygt, og siden da hadde hun levd på gaten. Skolebøkene hun brukte for å lære Sophie, hadde hun funnet i søppelkasser bak skoler.
Hun hadde lært seg alt selv, ved lys fra gatelykter og mobiltelefoner hun hadde funnet. Daniel kjente en sinne boble opp i seg, ikke mot Maya, men mot verden som hadde latt dette skje. Her satt en jente med et geni for matematikk og undervisning, og hun sov i en bil. Sophie gråt da hun hørte historien, og hun tok Mayas hånd. "Du kan bo hos oss," sa Sophie impulsivt. Daniel la en hånd på datterens skulder. Det var ikke så enkelt, men tanken hadde allerede slått rot i hans eget hode.
Kapittel 8
Et Tilbud Om Mer Enn Penger
Daniel inviterte Maya med seg til bilen etter timen. "Jeg vil vise deg noe," sa han. Han kjørte dem ikke hjem, men til et leilighetskompleks han eide i nærheten av biblioteket. Det var en liten, men pen ettroms leilighet som sto tom. "Denne står tom," sa Daniel da han låste opp døren. "Den er møblert. Du kan bo her, Maya. Gratis. Som en del av betalingen for å hjelpe Sophie." Maya sto i døren og stirret på det rene gulvet og den myke sengen. Hun begynte å skjelve.
"Jeg kan ikke ta imot dette," sa hun og trakk seg bakover. "Det er for mye. Folk gir ikke slike ting uten at de vil ha noe tilbake." Daniel ristet på hodet. "Det eneste jeg vil ha tilbake, er at Sophie får bli flink i matte. Og at du får sove i en seng i stedet for i en bil. Det er en forretningsavtale, Maya. Ingen strenger festet." Maya så på ham lenge, som om hun lette etter løgner i øynene hans. Da hun ikke fant noen, brast dammene. Hun sank ned på gulvet og gråt for første gang på år.
