Et universitet tilbød Clara en stilling som professor. De ville at hun skulle lede forskningen videre. Det betydde at hun måtte flytte til en annen by. Ethan var bekymret. "Vil du ta den?" spurte han. Clara tenkte seg om. "Jeg vil hjelpe flere barn," sa hun. "Men jeg vil ikke forlate guttene." Ethan smilte. "Da flytter vi. Eller... jeg finner en løsning." Clara så på ham. "Du ville flytte hele livet ditt for meg?" "For deg og guttene," sa Ethan. "Dere er livet mitt."
De fant en løsning. Clara fikk en stilling som tillot henne å jobbe remotely deler av året. Hun kunne fortsette å være med barna. Ethan sørget for at alt var til rette lagt. Han ville ikke at hun skulle føle at hun måtte velge. Hun skulle få begge deler. Karriere og familie. Det var det minste han kunne gjøre. Etter alt hun hadde gitt dem.
Kapittel 13
Barna Blir Større
Årene gikk. Leo, Noah og Eli ble fem år. De gikk i barnehage. De var ikke helt som andre barn, men de klarte seg bra. De hadde sine utfordringer, men de hadde også sine styrker. Leo var flink med tall. Noah elsket musikk. Eli var en kunstner. Clara og Ethan så på dem med stolthet. De hadde kjempet hardt for dette. Hver dag var en gave.
En dag kom Eli hjem med en tegning. Det var en tegning av familien. Ethan, Clara, og de tre guttene. De holdt hverandre i hendene. "Dette er oss," sa Eli. Ethan tok imot tegningen. "Det er den beste tegningen jeg noen gang har fått," sa han. Han rammet den inn og hang den på kontoret. Den minnet ham på hva som var viktig. Ikke penger. Ikke makt. Men familie.
Kapittel 14
Et Tilbakeblikk På Kameraene
En dag fant Ethan de gamle harddiskene med kameraopptakene. Han satt seg ned og så på dem igjen. Han så den første dagen Clara kom. Han så øyeblikket hun la enheten under sengen. Han så tårene hans egen mens han så på skjermen. Det virket som en annen livstid. Han hadde vært så redd. Så mistenksom. Nå visste han at tillit var den største gaven han kunne gi.
Han slettet opptakene. Han trengte dem ikke lenger. Minnet var nok. Og fremtiden var lys. Han gikk ut i hagen. Clara lekte med barna. De løp mot ham. "Pappa!" ropte de. Han løftet dem opp. Han var den heldigste mannen i verden. Og han visste det.
