Ethan og Clara bestemte seg for å gifte seg. Det var en liten seremoni. Bare familien og nære venner. Barna var brudesveiner. De strødde blomster på bakken. Clara gikk ned gangen. Hun så vakker ut. Ethan ventet på henne. Da de utvekslet løfter, gråt alle. "Jeg lover å alltid tro på håp," sa Ethan. "Og på deg." Clara smilte. "Og jeg lover å alltid være der. For deg og for guttene."
De ble erklært mann og kone. Barna jublet. Det var en lykkelig dag. En dag som markerte slutten på sorgen og begynnelsen på en ny æra. Ethan så på Clara. Han visste at han hadde funnet kjærligheten igjen. Ikke på den måten han hadde forventet, men på den måten han trengte.
Kapittel 16
Stiftelsens Arbeid
Stiftelsen vokste seg stor. De åpnet kontorer i flere land. Clara reiste mye, men hun kom alltid hjem til barna. Ethan støttet henne fullt ut. Han passet barna når hun var borte. Han lærte å lage mat. Han lærte å flette hår. Han ble en bedre far. Og en bedre mann. Han innså at suksess ikke handlet om bankkontoen. Det handlet om hvem du har rundt deg når du kommer hjem.
De mottok en pris for sitt humanitære arbeid. Da Clara holdt takketalen, så hun på Ethan. "Denne prisen tilhører ikke meg," sa hun. "Den tilhører alle som ikke ga opp. Og den tilhører mannen som stolte på meg da jeg ikke stolte på meg selv." Publikum klappet. Ethan satt i salen og smilte. Han var stolt. Ikke av prisen, men av henne.
Kapittel 17
Et Møte Med Fortiden
En dag fikk Ethan besøk av en gammel forretningspartner. Mannen hadde hørt historien. "Jeg trodde du var ferdig," sa han. "Etter kona di døde." Ethan nikket. "Det trodde jeg også. Men livet har en måte å overraske deg på." Mannen så på barna som lekte i hagen. "De er vakre," sa han. "Ja," sa Ethan. "De er mirakler." Mannen nikket. "Du er heldig." "Nei," sa Ethan. "Jeg er velsignet. Det er en forskjell."
Mannen dro. Ethan satt igjen med tankene sine. Han tenkte på hvor nær han hadde vært på å gi opp. På hvor nær han hadde vært på å miste alt. Men han hadde holdt ut. Og nå hadde han alt. Han så på Clara. Hun vinket til ham. Han vinket tilbake. Livet var godt.
