Da flyet begynte synke ned mot rullebanen, kjente Teresa hvordan hjertet hoppet et slag. Hun hadde vært på flyplasser før, men alltid som en som vinket farvel, aldri som en som ble ønsket velkommen som dronning. Flyet landet mykt, nesten umerkelig, og da det stoppet, brøt applausen ut igjen. Marco og Paolo kom ut fra cockpiten og gikk ned midtgangen for å hente moren sin. De bukket for henne som om hun var statsoverhode.
"Velkommen til Cancún, mamma," sa Marco og hjalp henne opp fra setet. Cancún? Teresa så forvirret på ham. De hadde sagt at de skulle fly en rutine, men dette var en ferieby. "Hvorfor er vi her?" spurte hun. Paolo smilte mystisk. "Du får se. Dette er bare begynnelsen." De ledet henne av flyet, forbi de vanlige køene, gjennom en privat inngang som vanligvis var reservert for VIP-gjester. Teresa følte seg som i en drøm hun ikke ville våkne fra.
Kapittel 4: Den svarte limousinen
Utenfor terminalen ventet ikke en drosje, men en lang, svart limousin med tonede ruter. En sjåfør i hvite hansker åpnet døren og bukket dypt da Teresa nærmet seg. Hun nølte ved døren, vant som hun var med å gå eller ta buss. "Er dette til meg?" hvisket hun. Marco la en hånd på ryggen hennes. "Alt i dag er til deg, mamma. Ingen kostnader er for store." Hun satte seg inn i det myke skinnsetet og kjente på luksusen hun aldri hadde unnet seg selv.
Bilen kjørte bort fra flyplassen og inn på en vei kantet av palmer og eksotiske blomster. Teresa presset ansiktet mot vinduet og sugde til seg hvert inntrykk. Havet glitret i det fjerne, turkisblått og uendelig. Hun tenkte på det lille huset sitt i Toluca med det lekkende taket, og kontrasten var så stor at det nesten gjorde vondt. "Hvor tar dere meg?" spurte hun igjen, men sønnene byttet bare blikk og smilte. "Et sted du kan hvile," sa Paolo. "Et sted du aldri trenger å bekymre deg for regninger igjen."
Kapittel 5: Kystveien
Kjøreturen langs kysten var som en reise gjennom et postkort. Solen reflekterte i det krystallklare vannet, og Teresa følte varmen trenge gjennom bilrutene. Hun tenkte på alle de kalde morgenen hun hadde stått på markedet i Toluca, med frost i fingrene mens hun rullet deig. Her var luften varm og fuktig, fylt med duften av salt og kokos. Det var som om naturen selv feiret hennes seier over motgangene livet hadde kastet etter henne.
"Jeg har aldri sett havet på nært hold," innrømmet hun lavt. Marco tok hånden hennes over setet. "Du skal se det hver dag nå, mamma. Det er derfor vi valgte dette stedet." Teresa forsto ikke helt hva han mente, men hun lot være å spørre. Hun stolte på dem blindt, akkurat som de hadde stolte på henne da de var små og sultne. Tilliten mellom dem var et bånd som ingen avstand eller tid kunne bryte, og hun visste at uansett hvor de tok henne, var hun trygg.
