Limousinen svingte inn gjennom en stor, hvit port flankert av to sikkerhetsvakter som hilste da de passerte. Veien innover var lagt med brostein, og på begge sider sto det velstelte busker med røde hibiscus-blomster. Teresa rettet på kjolen sin, plutselig nervøs for om hun var kledd riktig for dette stedet. Hun hadde på seg sin beste kjole, den hun brukte i kirken, men den føles plutselig enkel sammenlignet med omgivelsene. "Er vi på et hotell?" spurte hun og så på de store bygningene i det fjerne.
"Nei, mamma," sa Paolo og så ut vinduet. "Dette er et boligområde. Et veldig spesielt ett." Bilen stoppet foran en hvit villa med rødt tak, omgitt av en frodig hage. Det var ikke en stor palass, men det var elegant og innbydende. Fontenen i forhaven sprutet vann i sollyset, og lyden av rennende vann beroliget nervere hennes. Sjåføren åpnet døren og rakte frem hånden for å hjelpe henne ut. Teresa tok et dypt pust før hun satte foten på bakken. Dette var ikke en drøm lenger.
Kapittel 7: Nøkkelen til frihet
De gikk opp trappen til verandaen, og Marco tok frem en nøkkel fra lommen. Den var stor og tung, med en liten hengsel i gull. "Denne er til deg," sa han og la den i håndflaten hennes. Teresa så på nøkkelen og deretter på huset. "Til meg?" gjentok hun, som om ordene ikke ga mening. "Vi har kjøpt dette huset til deg," forklarte Paolo. "Det er ditt. Ingen utleier, ingen gjeld, ingen bekymringer." Teresa kjente hvordan knærne ble svake, og hun måtte støtte seg til gelenderet for ikke å falle.
Hun hadde solgt sitt eget hus for å gi dem en fremtid, og nå ga de henne et hjem tilbake. Sirkelen var sluttet, men denne gangen var den fylt med overflod i stedet for mangel. "Jeg kan ikke..." begynte hun, men Marco la en finger på leppene hennes. "Du kan, og du skal. Du ga oss vingene våre, nå gir vi deg reiret ditt." Teresa låste opp døren med skjelvende hender. Da den gikk opp, møtte en duft av ny maling og treverk henne. Det luktet av nytt liv, av en fremtid som ventet på å bli skrevet.
Kapittel 8: Stuen med havutsikt
Inne i huset var stuen stor og luftig, med store vinduer som vendte rett mot havet. Gardinene blafrer i den lette brisen, og lyset fylte rommet med en gyllen glød. Teresa gikk sakte bort til vinduet og så ut på det turkise vannet som slo mot stranden nedenfor. Det var et syn så vakkert at det nesten gjorde vondt å se på. Hun la hånden mot den kalde ruten og tenkte på alle de nettene hun hadde sittet i mørket i Toluca og ventet på at strømmen skulle komme tilbake.
"Det er ditt rom der," sa Paolo og pekte mot en dør i enden av gangen. "Med eget bad og veranda." Teresa snudde seg og så på sønnene sine. De sto der i uniformene sine, så voksne og sterke ut. Hun kjente en stolthet som fylte hele brystet hennes. De hadde ikke bare blitt piloter; de hadde blitt menn av integritet som husket hvor de kom fra. "Det er for mye," hvisket hun. "Nei," sa Marco bestemt. "Det er akkurat nok."
