Med skjelvende hender begynte Lenny å løsne plankene. Treverket var gammelt og sprøtt, og det ga etter med en høy knirkelyd som ekkoet gjennom den tomme skolegangen. Han holdt pusten og ventet på at noen skulle dukke opp, at rektoren eller en nattvakt skulle gripe ham, men korridoren forble død og stille. Da den siste planken falt, avdekket den en smal dør malt i samme grå farge som veggen, nesten usynlig for det uøvde øye. Døren hadde ikke noe håndtak på utsiden, bare et lite nøkkelhull.
Lenny kjente i lommen etter verktøykassen sin. Han fant en skrutrekker og en liten tang. Etter noen minutters famling og pressing, hørte han et klikk. Døren svingte langsomt oppover på hengslene som trengte olje. Bak den lå en smal trapp som ledet ned i mørket. Luften som kom opp var enda tyngre nå, tykk av historien som hadde ligget gjemt der i fem lange år. Lenny tenkte på Emily, Sarah, Jessica og Rachel. Han tenkte på bildene deres som fortsatt hang på kontoret til Emilys mor. Han visste at han sto ved inngangen til sannheten.
Kapittel 3: Ned i mørket
Lenny tente lommelykten igjen og begynte å gå ned trappen. Trinnene var av betong, kalde og glatte under sålene på arbeidsskoene hans. Det var femten trinn ned før han nådde bunnen. Rommet under skolen var større enn han hadde forventet. Det var ikke bare en kjeller; det var et helt underjordisk anlegg med flere små rom delt opp av tynne vegger. Gulvet var dekket av et tynt lag støv, men det var tydelige spor av fotavtrykk som var nyere enn fem år.
Han gikk forsiktig fremover, lyset fra lommen danset over veggene. På venstre side så han noe som fikk ham til å stoppe helt opp. Det var en rekke skap, og på døren til det første skapet hang en liten, blå sløyfe. Lenny kjente igjen fargen. Det var samme farge på sløyfen som Emily Carter hadde hatt i håret på skolebildet sitt i 1991. Han nærmet seg skapet sakte, som om det var en bombe som kunne eksplodere hvis han beveget seg for raskt. Hånden hans ristet da han la den på dørhåndtaket.
Kapittel 4: Emilys eiendeler
Da Lenny åpnet skapdøren, møtte lukten av lavendel ham. Inne i skapet lå det en skolesekk, pen og pyntet, akkurat slik den hadde sett ut den dagen Emily forsvant. Ved siden av sekken lå det en dagbok med lås. Lenny kjente en klump i halsen. Dette var ikke bare et lagerrom for gammelt utstyr; dette var et arkiv over ofrene. Han tok forsiktig ut dagboken og bladet gjennom de første sidene. Håndskriften var ung og nervøs, fylt med tanker om fremtiden, om babyen hun ventet, og om en mann hun bare omtalte som "Hjelperen".
På den siste siden som var skrevet, sto det: "Han sier at alt blir bra. At babyen vil få et bedre liv. Jeg stoler på ham, selv om jeg er redd." Lenny lukket boken raskt. Bevisene her var avgjørende. Jentene hadde ikke bare forsvunnet; de hadde blitt lokket. Noen de stolte på hadde ført dem hit. Han la dagboken tilbake i sekken, men tok med seg en liten lapp han fant i lommen på jakken som hang inne i skapet. På lappen sto det et telefonnummer og et initial: "R.S."
