Lenny gikk opp trappen igjen og lukket den hemmelige døren så forsiktig han kunne. Han måtte skjule sporene sine inntil han hadde fått tak i rett person. Politiet i Fairview hadde lagt ned saken for lenge siden, og ryktene sa at noen av betjentene spilte golf med rektoren hver søndag. Han trengte noen utenfor systemet, noen som aldri hadde gitt opp. Tankene hans gikk til Martha Carter, Emilys mor. Hun hadde blitt en lokal legende for sin sta søken etter datteren, selv om mange hadde bedt henne gi opp for sin egen helse skyld.
Han gikk bort til den gamle telefonkiosken ved bensinstasjonen to gater unna skolen. Klokken var tre om natten. Han visste nummeret hennes utenat, for han hadde sett det på alle "Savnet"-plakatene i byen i fem år. Da hun tok telefonen, lød stemmen hennes trøtt og sliten, som om hun hadde grått mye den dagen også. "Hallo?" sa hun forsiktig. "Det er Lenny," sa han, og stemmen hans brast litt. "Fra skolen. Jeg har funnet noe. Du må komme. Men du kan ikke fortelle det til noen, ikke engang politiet ennå."
Kapittel 6: Martha ankommer
Martha kom kjørende i sin gamle stasjonsvogn mindre enn tjue minutter senere. Hun så eldre ut enn hun var, håret var grått og ansiktet furet av bekymring. Da Lenny åpnet den hemmelige døren for henne og ledet henne ned i kjelleren, ble hun stående målløs i trappeoppgangen. Hun kjente igjen sekken med en gang. Det var som om tiden hadde stått stille i dette rommet. Hun falt på kne ved siden av skapet og tok frem sekken, klemte den inntil brystet sitt og begynte å gråte stille, en gråt som hadde vært innestengt i fem år.
"Hvor har hun vært?" hvisket Martha. "Hvor har de vært?" Lenny måtte fortelle henne sannheten, så hard den enn var. "Jeg tror ikke de er her nå, Martha. Men dette rommet ble brukt. Noen har vært her nylig, for fotavtrykkene er ferske." Martha tørket tårene og reiste seg. Sorgen i øynene hennes ble erstattet av et stålhardt uttrykk. "Da finner vi dem," sa hun bestemt. "Og vi finner den som gjorde dette. Jeg bryr meg ikke hvem det er, rektoren eller guvernøren, de skal betale."
Kapittel 7: De andre skapene
Sammen gikk de gjennom resten av rommet. Det var fire skap til, ett for hver jente. I Sarahs skap fant de en teddybjørn og et ultralydbilde. I Jessicas skap lå det et smykke med initialene hennes. I Rachels skap fant de ingenting annet enn tomhet, som om hun aldri hadde fått muligheten til å legge igjen noe. Men i alle skapene fant de lapper med notater, alle signert med "R.S.". Det var et mønster her, en systematisk innsamling av minner fra livene som ble stjålet.
Martha samlet alle bevisene i en stor plastpose. "Dette er nok til å åpne saken igjen," sa hun. "Men vi trenger noen vi kan stole på i politiet." Lenny nikket. "Det er en etterforsker i Cleveland, Thompson. Han jobbet med saken i starten før han ble flyttet. Han sa alltid at han visste det var noe råtten, men at han ble stoppet ovenfra." Martha tok frem en liten notisbok. "Jeg har nummeret hans. Jeg har ringt ham hvert år på årsdagen. Han har aldri sluttet å lete heller."
