Kapittel 3
Samme ettermiddag fikk John en telefon fra en sosialarbeider ved navn Sarah Jenkins. Hun ville snakke med ham personlig for å få mer informasjon om det han hadde observert. De møttes på en kafé nær bussgarasjen, et nøytralt sted hvor de ikke ville bli sett av foreldre eller andre ansatte. Sarah var en erfaren kvinne med myke øyne, men et blikk som avslørte at hun hadde sett mye vondt i sin karriere.
"Takk for at du tok kontakt, John," sa Sarah og tok en slurk av kaffen sin. "Mange ser, men få handler. Du gjorde det rette." John fortalte henne alt han hadde sett de siste ukene. Han beskrev Emilys holdning, de røde øynene, måten hun trakk seg unna de andre barna på. Han fortalte om den stille gråten som ikke krevde oppmerksomhet, men som likevel skrek etter hjelp. Sarah tok notater flittig, og hun spurte om detaljer han ikke engang hadde tenkt på var viktige.
"Vi har hatt anonyme tips om familien før," innrømmet Sarah. "Men vi har aldri hatt nok bevis til å gripe inn. Foreldrene er gode på å skjule ting når vi kommer på besøk. Men denne lappen, kombinert med dine observasjoner, gir oss en grunn til å åpne en sak på nytt." John følte en blanding av lettelse og frykt. Lettelse over at noen tok det på alvor, og frykt for hva som ville skje med Emily hvis hjemmet hennes ble undersøkt. "Pass på henne," sa John. "Hun er bare en liten jente."
Kapittel 4: Emilys Hjemmelighet
Kapittel 4
Sarah og en kollega dro til Parker-familiens hus dagen etter. Det var et lite, eldre hus i utkanten av byen, med maling som flasset av og en hage som var overgrodd av ugress. Det så ut som et hjem som hadde sett bedre dager, men det var ikke uvanlig i dette nabolaget. Da de banket på døren, tok det lang tid før noen åpnet. Til slutt dukket en mann opp, Emilys far, med et ansikt som var preget av sinne og mistenksomhet.
"Hva vil dere?" spurte han og stilte seg i døråpningen for å blokkere innsynet. Sarah presenterte seg rolig og forklarte at de hadde fått bekymringsmeldinger om Emilys velvære. Mannen nektet for alt. Han sa at Emily var en sensitiv jente som innbilte seg ting, at hun ofte løy for å få oppmerksomhet. Han lot dem komme inn, men huset var merkelig stille. Det var ingen leker fremme, ingen tegn på at et barn bodde der. Luften var tung og kald, til tross for varmen utenfor.
De fikk snakke med Emily i et annet rom mens kollegaen holdt faren opptatt i stuen. Emily satt på sengen sin og så ned i gulvet. Da Sarah spurte henne om lappen, begynte jenta å gråte igjen. Hun hvisket om slag, om skrik om natten, om å være redd for å gjøre feil. Det var nok. Sarah hadde hørt nok til å vite at Emily ikke kunne bli værende i dette huset over natten. Beslutningen var tatt, men den ville bli vanskelig å gjennomføre.
