Kapittel 5
Det ble et stormfullt møte på kontoret til barnevernet den kvelden. Emilys far nektet å la datteren bli med frivillig, så de måtte ta en akuttplassering. Det betydde at politiet måtte være til stede for å sikre at det ikke oppsto voldelige situasjoner. John ventet hjemme og kunne ikke sove. Han tenkte på Emily som satt alene i det huset, kanskje redd for hva som ville skje når faren fant ut at hemmeligheten hennes var avslørt.
Sarah ringte John sent på kvelden for å gi en oppdatering. "Vi har henne," sa hun, og stemmen hennes lød sliten men bestemt. "Hun er trygg nå. Hun er plassert i et beredskapshjem hos en fosterfamilie vi stoler på." John pustet ut, en lang utpust han hadde holdt inne hele dagen. "Er hun redd?" spurte han. "Hun er stille," svarte Sarah. "Men hun er i sikkerhet. Det er det viktigste akkurat nå. Takket være deg, John. Hvis du ikke hadde funnet den lappen..." Hun lot setningen henge, men John visste hva hun mente.
Den natten sov John dårlig. Han drømte om bussen, om tomme seter og gråtende barn. Han våknet flere ganger og sjekket telefonen for meldinger. Han visste at dette bare var begynnelsen. Rettssystemet var tregt, og foreldrene ville kjempe for å få tilbake foreldreansvaret, uansett om de var skikket eller ikke. Emily var ut av farens rekkevidde fysisk, men den psykiske kampen var langt fra over. John følte et ansvar han ikke hadde bedt om, men som han ikke kunne legge fra seg.
Kapittel 6: Den Første Skoledagen Etter
Kapittel 6
Mandag morgen kjørte John bussen som vanlig, men rutinen føles annerledes. Setet i fjerde rad var tomt. Emily var ikke ombord. Hun var blitt kjørt til skolen av fosterfamilien sin for å unngå konfrontasjon med faren som fortsatt var i huset. John kjente et tomrom når han speilet i bakspeilet og så det tomme setet. Det minnet ham om hvor skjørt alt var, og hvor fort livet til et barn kunne endre seg.
Da han kom til skolen, sto Sarah og ventet på ham ved inngangen. Hun vinket ham bort til siden. "Emily spør etter deg," sa hun. "Hun vet at det var du som fant lappen. Hun vil takke deg." John ble overrasket. Han trodde hun ville være sint for at hemmeligheten hennes var blitt avslørt, at livet hennes var blitt snudd opp ned. Men kanskje forstod hun, på sitt vis, at noen endelig hadde lyttet. "Kan jeg snakke med henne?" spurte han forsiktig.
Sarah nikket og ledet ham til et lite rom ved siden av sykepleierkontoret hvor Emily satt med en tegnebok. Da hun så John, reiste hun seg ikke, men hun så opp. Øynene hennes var ikke lenger røde av gråt, men de var store og forsiktige. "Hei Emily," sa John og satte seg på en stol ved siden av henne, ikke for nær, men nær nok til å vise at han var der. "Jeg hørte du ville snakke med meg." Emily nikket sakte og skjøv en tegning bort mot ham. Det var en tegning av en buss, med en mann som vinket fra førersetet.
Kapittel 7: Tegnene På Bedring
Kapittel 7
Ukene gikk, og Emily begynte sakte å tilpasse seg sin nye tilværelse. Fosterforeldrene, et eldre ektepar uten egne barn, var tålmodige og forståelsesfulle. De presset henne ikke til å snakke om fortiden, men ga henne rom til å hele i sitt eget tempo. John fortsatte å kjøre bussen, men han holdt øye med skolegården når han kunne. Han så Emily leke med andre barn, noe hun aldri hadde gjort før. Det var små seire, men de betydde alt.
En dag fikk John en pakke i posten. Det var ingen avsender, men frimerket var fra staten. Inni lå det en tegning til og et kort. "Takk for at du så meg," sto det med barneskrift. Under tegningen hadde Sarah skrevet en liten lapp: "Hun begynner å sove gjennom natten nå. Du gjorde en forskjell, John." John la kortet på kjøleskapet hjemme, ved siden av bilder av sine egne barn. Det ble et daglig minne om hvorfor jobben hans var viktigere enn bare å kjøre fra punkt A til punkt B.
Likevel var rettssaken mot faren ennå ikke over. Han hevdet at barnevernet hadde kidnappet datteren hans, og mediene begynte så smått å få nesen inn i saken. John ble oppringt av en journalist som hadde hørt rykter om en bussjåfør som hadde avslørt overgrep. John la på telefonen med en gang. Han ville ikke ha oppmerksomhet. Han ville ikke ha ære. Han ville bare at Emily skulle få være i fred. Privatlivet hennes var allerede blitt invadert nok.
