Min assistent, Sarah, banket forsiktig på døren en time senere. Hun hadde sett tårene i øynene mine da Emily gikk, og hun var tydelig bekymret. "Er alt i orden, Anna?" spurte hun og satte seg ned på stolen foran skrivebordet mitt. Jeg nikket sakte, selv om vi begge visste at det ikke var helt sant. "Det var en vanskelig situasjon," innrømmet jeg. "Jenta som var her... hennes mor var noen jeg kjente for lenge siden."
Sarah lente seg frem med et medfølende blikk. "Du trenger ikke å fortelle meg mer hvis du ikke vil. Men hvis du trenger tid, kan jeg flytte på møtene dine i morgen." Jeg ristet på hodet. "Nei, jeg må fortsette. Arbeidet hjelper meg." Men sannheten var at jeg ikke kunne slutte å tenke på Emily. Det var noe med henne som minnet meg om den Melissa jeg en gang hadde elsket, før alt gikk galt. Den uskylden, den håpefulle gnisten i øynene.
Kapittel 3
En tur ned minnelundsveien
Den kvelden kjørte jeg ikke direkte hjem. I stedet fant jeg meg selv på vei til den gamle parken hvor Melissa og jeg pleide å studere da vi var studenter. Benken vår sto der fortsatt, slitt av vær og vind, men gjenkjennelig. Jeg satte meg ned og lot regnet falle over ansiktet mitt. Det føles som om himmelen gråt sammen med meg, etter alle de årene jeg hadde holdt tårene tilbake.
Jeg tenkte på alle valgene jeg hadde tatt siden den dagen. Flyttingen til en ny by, karrieren, foundationen. Hadde jeg bygget et liv for å flykte fra smerten, eller for å finne mening i den? Melissa hadde skrevet at livet hennes hadde betydd noe, at hun hadde prøvd å være en god mor. Kanskje var det sant. Kanskje hadde hun virkelig angret. Men angret endret ikke det som hadde skjedd. Det endret ikke de atten årene med stillhet.
Kapittel 4
Telefonen til Sarah
Neste morgen ringte Sarah meg tidlig. "Anna, jeg har sett gjennom Emilys søknad nærmere," sa hun. "Hun har utrolige karakterer. Anbefalinger fra alle lærerne hennes er strålende. Hun er virkelig en av de beste kandidatene vi har hatt på lenge." Jeg kjente en blanding av stolthet og sorg. Stolthet over at Melissa hadde klart å oppdra en så fantastisk datter, sorg over at jeg ikke hadde vært en del av det livet. "Godkjenn søknaden hennes," sa jeg. "Hun fortjener dette."
"Det er noe annet," fortsatte Sarah. "Hun spurte om hun kunne få møte deg igjen. Ikke for Foundationen, men personlig. Hun sa at moren hennes etterlot seg flere ting som hun tror du bør se." Jeg pause. En del av meg ville si nei, ville beskytte meg selv mot mer smerte. Men en annen del, den delen som hadde donert nyren sin til en venn i nød, visste at jeg ikke kunne snu ryggen til. "Avtal et møte," sa jeg til slutt. "Neste uke."
