Uken som fulgte var en av de lengste i mitt liv. Jeg sov dårlig, og drømmene mine var fylt av fragmenterte minner fra fortiden. Jeg så for meg sykehusrommet, lukten av antiseptika, følelsen av å våkne etter operasjonen og vite at en del av meg nå levde i en annen kropp. Jeg husket også dagen jeg fant ut om Melissa og Daniel. Sjokket, følelsen av å bli revet i stykker innvendig. Hvordan kunne jeg forberede meg på å møte datteren til den personen som hadde knust meg?
Jeg brukte dagene på å gå gjennom gamle fotoalbum som jeg ikke hadde åpnet på år. Bilder av Melissa og meg, smilende og lykkelige, før alt gikk galt. Det var rart å se på de ansiktene nå. De jentene på bildene visste ikke hva fremtiden hadde i vente for dem. De trodde vennskapet deres var uovervinnelig. Jeg lurte på om jeg noensinne kom til å kunne se på et bilde av Melissa uten å føle den gamle smerten. Kanskje var det umulig. Kanskje var noen sår for dype til å helt gro.
Kapittel 6
Emily kommer tilbake
Da Emily kom tilbake til kontoret mitt, var hun kledd mer avslappet denne gangen. Hun hadde en stor eske med seg, og hun så enda mer nervøs ut enn forrige uke. "Takk for at du ville møte meg igjen," sa hun da hun satte seg ned. "Jeg vet dette er vanskelig for deg." Jeg nikket og prøvde å smile oppmuntrende. "Det er greit, Emily. Jeg vil høre hva moren din ville at jeg skulle få." Hun åpnet esken forsiktig og tok ut flere gjenstander som hun la på bordet mellom oss.
Det var bilder, dagbøker, og en USB-minnepinne. "Mamma førte dagbok i mange år," forklarte Emily. "Hun skrev om deg i nesten hver eneste oppføring. Hun sa at det hjalp henne å bearbeide skyldfølelsen." Jeg tok opp den første dagboken med skjelvende hender. Datoen på forsiden var fra året etter at Melissa og Daniel giftet seg. Jeg åpnet den tilfeldig og begynte å lese. Ordene var fulle av anger og savn. "Jeg savner Anna hver dag," sto det på en side. "Jeg vet at jeg aldri vil få tilgivelse, men jeg håper en dag at hun vil forstå at jeg ikke mente å ødelegge livet hennes."
Kapittel 7
Dagbokens hemmeligheter
Jeg brukte timer på å lese gjennom dagbøkene etter at Emily hadde gått. Hver side avslørte et nytt lag av Melissas indre kamp. Hun hadde skrevet om hvordan hun våknet om nettene og gråt, om hvordan hun så på arret fra operasjonen og tenkte på meg. Hun hadde skrevet om Daniel også, om hvordan forholdet deres aldri var helt det hun hadde håpet på. "Han elsker meg," hadde hun skrevet på en side, "men han elsker også minnet om Anna. Og det gjør meg til en dårligere person hver dag."
Det var rart å lese disse ordene. I alle disse årene hadde jeg trodd at Melissa hadde levd lykkelig med Daniel, at hun ikke hadde tenkt på meg en eneste gang. Men dagbøkene fortalte en annen historie. De fortalte om en kvinne som var fanget i sin egen skyld, som aldri hadde funnet fred etter det hun hadde gjort. Det endret ikke det som hadde skjedd, men det ga meg en ny forståelse. Kanskje hadde hun straffet seg selv mer enn jeg noensinne kunne ha gjort.
