Vi nådde endelig hytta som vi hadde sett på avstand. Den var gammel og falleferdig, med taket delvis innrast, men den ga oss et skjul. Patricia dyttet meg inn og lukket den tunge tredøren bak oss. Vi lente oss mot veggen og lyttet. Skrittene nærmet seg, men de virket usikre. Mørket var vår allierte nå. "De vet ikke hvor vi er," hvisket Patricia. "Men de vil lete til de finner oss." Jeg så på henne i det svake lyset som sivet inn gjennom sprekker i veggen.
Hun tok av seg lua og tørket svetten fra pannen. Ansiktet hennes var hardt, preget av erfaringer jeg ikke kunne forestille meg. "Hvorfor hjelper du meg?" spurte jeg med en stemme som knapt var hørbar. Patricia så på meg med et blikk som var både sorgfullt og bestemt. "Fordi jeg var der du er nå," sa hun lavt. "For fem år siden. Men ingen reddet meg den gangen. Jeg lover at du skal overleve denne natten, Belinda."
Kapittel 4
Patricias Hemmelighet
Patricia begynte å fortelle mens vi gjemte oss i skyggene. Hun fortalte om en kult som opererte i disse skogene, en gruppe menn som trodde de kunne oppnå rikdom og makt gjennom menneskeofring. Oliver var ikke bare en mann; han var en leder i denne gruppen. "De velger bruder på bryllupsnatten," forklarte hun. "Det er den ultimate ofringen. Uskyld gitt til mørket." Jeg kjente kulden spre seg i kroppen til tross for varmen i hytta. Oliver hadde planlagt dette fra starten.
"Jeg mistet søsteren min til dem," sa Patricia og knyttet neven. "De sa hun rømte, men jeg visste sannheten. Jeg har ventet på en sjanse til å slå tilbake." Det var derfor hun var her. Det var derfor hun hadde militær trening og visste hvordan man kjempet. Hun hadde brukt årene på å forberede seg på denne konfrontasjonen. Jeg var ikke bare et tilfeldig offer; jeg var hennes sjanse til rettferdighet. Det ga meg en ny styrke. Jeg var ikke lenger bare et offer, jeg var et vitne.
Kapittel 5
Oliver Sin Vrede
Utenfor hytta kunne vi høre Oliver rope. Stemmen hans var ikke lenger den kjærlige stemmen jeg hadde hørt under vielsen. Den var rå og full av hat. "Finn dem!" skrek han. "De kan ikke ha kommet langt!" Jeg skjelvte ved lyden av navnet hans. Mannen jeg hadde sagt "ja" til for bare timer siden, var nå en fremmed som ville se meg død. Patricia la en hånd over munnen min da jeg nesten hikstet til.
"Han er farlig når han er sint," hvisket Patricia. "Men han er også dum. Han tror skogen tilhører ham." Hun kikket ut gjennom en sprekk i veggen. "De deler seg opp. To går mot nord, to mot sør." Det var vår sjanse. Hvis vi kunne snike oss forbi dem mens de var spredt, kunne vi nå hovedveien. Men risikoen var enorm. Hvis de oppdaget oss nå, ville de ikke nøle med å skyte. Oliver hadde våpen, det visste jeg.
