Vi ventet i timevis mens skogen sakte ble lysere av den gryende morgenen. Lydene av mennene som lette, beveget seg bort fra hytta. Patricia nikket til meg. "Nå," sa hun. Vi åpnet døren forsiktig og snøk oss ut bakveien. Gresset var vått av dugg, og hvert steg laget en lyd. Jeg holdt pusten og prøvde å trå så lett som en katt. Patricia ledet an, og jeg fulgte i hennes fotspor nøyaktig.
Vi beveget oss parallelt med søkerne, alltid i dekning bak trær og busker. Det var som en dans med døden. En gang kom vi så nær en av mennene at jeg kunne lukte tobakken hans. Jeg stivnet, men Patricia dro meg forsiktig ned i en grøft. Mannen gikk forbi uten å se oss. Hjertet mitt slo så hardt at jeg trodde det skulle høres. Vi fortsatte videre, meter for meter, mot friheten.
Kapittel 7
Planen Om Hevn
Da vi var trygt på andre siden av åsen, stoppet vi for å puste ut. "Vi kan ikke bare rømme," sa Patricia plutselig. "Hvis vi ikke stopper dem nå, vil de finne en annen brud neste uke. Og den neste uken igjen." Jeg så på henne, overrasket. Jeg trodde målet bare var å overleve. "Hva foreslår du?" spurte jeg. "Vi må få bevis," sa hun. "Vi må få politiet hit før de forsvinner inn i hullet sitt."
Patricia hadde en kontakt i politistyrken, en mann som hadde prøvd å etterforske kulten før men blitt stoppet av korrupsjon. "Jeg har en telefon," sa hun og tok frem en gammel mobil fra lommen. "Men vi må finne dekning. Og vi må være raske." Jeg nikket. Hevn var ikke lenger bare et ord for meg. Det var en nødvendighet. Oliver skulle ikke få slippe unna med det han hadde gjort mot meg og de andre kvinnene.
Kapittel 8
Tilbake Til Sivilisasjonen
Vi nådde endelig en grusvei som ledet mot hovedveien. En lastebil kom kjørende i det fjerne. Patricia vinket frenetisk. Sjåføren bremset hardt og så på oss to, skitne og oppskremte. "Er dere i trøbbel?" spurte han. "Ja," sa Patricia. "Vi trenger å komme til politistasjonen i byen. Nå." Sjåføren så på oss, så på skogen bak oss, og nikket. "Hop inn."
I lastebilen fikk jeg endelig slappe av litt. Patricia ringte kontakten sin, Inspector Okon. "Vi har dem," sa hun kort. "Vi har vitnet. Og vi har stedet." Jeg satt og lyttet mens hun ga koordinatene til skogen hvor ofringene fant sted. Jeg så på hendene mine. De var skitne og riper, men de var frie. Jeg tenkte på Oliver som trodde han fortsatt jaktet på oss i skogen. Han visste ikke at jakten allerede var snudd.
