Jeg lukket døren sakte etter at mannen hadde gått, men han lot kofferten stå igjen. Jeg satt på gulvet i timevis og stirret på pengene. De representerte frihet. De representerte slutten på marerittet med gjeldsinnsamlere som ringte døgnet rundt. Men prisen var Ashley. Min datter. Det eneste jeg hadde igjen av min kone. Hvordan kunne jeg velge mellom økonomisk redning og mitt eget barn? Hjertet mitt banket så hardt at det gjorde vondt i brystet.
Jeg hørte Ashley komme ned trappen. Jeg sparket raskt kofferten under sofaen. "Pappa, skal vi lage frokost?" spurte hun med et smil som lyste opp hele rommet. Jeg nikket og tvang frem et smil tilbake. "Ja, skatt. La oss gjøre det." Mens jeg laget egg, kunne jeg ikke slutte å tenke på mannens ord. "Aldri se henne igjen." Tanken var uutholdelig. Men så tenkte jeg på regningene som lå stablet på kjøkkenbordet. Jeg var fanget i et spill jeg ikke hadde meldt meg på.
Kapittel 3
Ashleys Uskyld
Ashley merket ingenting annerledes den morgenen. Hun sang mens hun spiste, og snakket om hvor glade de hjemløse hadde blitt for kakene. "En mann gråt, pappa," sa hun. "Han sa det var den første maten han hadde fått på en uke." Jeg kjente en klump i halsen. Hun hadde gjort dette av ren godhet, uten å forvente noe tilbake. Og nå ble godheten hennes brukt som en vare av en fremmed mann. Jeg følte meg skitten bare ved å sitte ved samme bord som henne mens jeg skjulte hemmeligheten.
"Skal vi bake mer i helgen?" spurte hun håpefullt. Jeg nølte. Hvis jeg sa ja, ville kanskje mannen komme tilbake. Hvis jeg sa nei, ville hun bli skuffet. "Vi får se," sa jeg unnvikende. Ashley så litt såret ut, men nikket. Jeg visste at jeg måtte finne en løsning raskt. Jeg kunne ikke leve med denne løgnen. Jeg kunne ikke leve med trusselen om å miste henne. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle bekjempe en mann med så mye penger.
Kapittel 4
Den Fremmedes Identitet
Da Ashley dro på skolen, tok jeg frem kofferten igjen. Jeg lette etter ledetråder. Inni lokket fant jeg et visitkort. Det sto bare et navn: "Mr. Sterling". Ingen telefonnummer, ingen adresse. Bare navnet. Jeg googlet det med en gang. Det dukket opp flere resultater, men ett stakk ut. Arthur Sterling, en filantrop kjent for å kjøpe opp talentfulle barn til sine eksklusive skoler. Ryktene sa at barna aldri ble sett igjen etter at de begynte der.
Jeg kjente en kald frykt spre seg i kroppen. Dette var ikke en veldedig organisasjon. Det var et marked for menneskelige ressurser. Han så ikke på Ashley som et barn; han så på henne som en investering. Jeg ringte en venn som jobbet i politiet for å høre om han hadde hørt navnet før. "Vær forsiktig, David," sa vennen min. "Sterling har rykte på seg for å være ufattelig rik og ufattelig farlig. Hvis han vil ha noe, får han det vanligvis." Det var ikke beroligende å høre.
