Kapittel 3
Isabela tok en bit av sandwichen. Den smakte av gammelt brød og billig ost, men det var den beste smaken hun hadde kjent på lenge. "Takk," hvisket hun, og stemmen hennes var hes av gråt. Mannen satte seg forsiktig ned ved siden av henne, ikke for nær, men nær nok til å vise solidaritet. "Jeg heter Mateo," sa han enkelt. "Og du? Du ser ut som noen som har mistet noe veldig viktig." Isabela nølte. Navnet hennes var en varemerke, en festning. Å si det høyt her, på denne skitne fortauet, føles som å avsløre en hemmelig identitet.
"Jeg heter Isabela," svarte hun til slutt, og ventet på reaksjonen. Men Mateo nikket bare. "Vakkert navn. Det passer deg." Han fortsatte å snakke om været, om hvordan byen endret seg, om alt og ingenting. Han spurte ikke hva hun gjorde for en levning. Han spurte ikke hvorfor hun gråt. Han ga henne bare rom til å være til stede. For første gang på evigheter sluttet Isabela å tenke på aksjekurser, på neste kvartalsrapport, eller på hva folk ville tenke. Hun bare satt der, med en fremmed mann og en halv sandwich, og kjente på stillheten mellom dem.
Kapittel 4: Tilbake Til Tomheten
Kapittel 4
Da solen begynte å gå ned, reiste Isabela seg opp. Benene hennes var stive, og den dyre silkekjolen var nå flekkete av gatestøv og tårer. "Jeg må gå nå," sa hun, og det var en tristhet i stemmen hennes over at øyeblikket måtte ta slutt. Mateo reiste seg også og bukket lett. "Ta vare på deg selv, Isabela. Husk at morgendagen alltid kommer, selv om den er mørk nå." Hun nikket, snudde seg og gikk tilbake til bilen. Da hun satte seg inn i det kjølige, lukseriøse interiorret, følte hun en kvalmende kontrast. Læret under henne var mykt, klimaanlegget var perfekt, men hun følte seg kaldere enn hun hadde gjort på det harde betonggulvet.
"Skal vi dra hjem, fru Rossi?" spurte Carlos forsiktig fra førersetet. "Ja," svarte hun kort. "Hjem." Men ordet føles tomt. Huset hennes var et palass av glass og stål med utsikt over hele byen, men det var ikke et hjem. Det var et museum over hennes suksess, fylt med kunstverk hun sjelden så på og møbler hun sjelden satt i. Da bilen kjørte gjennom de velstående strøkene, så hun ut av vinduet og lurte på hvor mange av menneskene hun så, som egentlig var like ensomme som henne, til tross for alt de eide.
Kapittel 5: Styremøtet Neste Morgen
Kapittel 5
Neste morgen var Isabela tilbake på kontoret sitt i 45. etasje. Hun hadde dusjet i en time for å vaske av seg gaten, og hun hadde på seg en ny, skreddersydd dress. Ingen i styret visste hva som hadde skjedd dagen før. De satt rundt det lange mahognibordet og diskuterte oppkjøp av en mindre konkurrent. "Vi må knuse dem, Isabela," sa nestlederen, en mann ved navn Henrik, med et grådig glimt i øyet. "Kjøp dem ut, spark arbeidere, selg eiendommene. Det er den eneste måten å øke aksjekursen på kort sikt."
Isabela stirret på dokumentene foran seg, men ordene fløt sammen. Hun tenkte på Mateo og sandwichen. Hun tenkte på hvordan han ga alt han hadde, uten å forvente noe tilbake. "Nei," sa hun plutselig. Rommet ble stille. Henrik hevet et øyenbryn. "Unnskyld?" "Jeg sa nei," gjentok Isabela, og denne gangen var stemmen hennes fast. "Vi skal ikke knuse dem. Vi skal fusjonere. Vi skal beholde arbeidsplassene deres. Vi skal investere i samfunnet de opererer i." Styremedlemmene så på hverandre i sjokk. Dette var ikke Isabela Rossi de kjente. Dette var en fremmed kvinne som satt i sjefsstolen.
Kapittel 6: Ryktene Begynner Å Svire
Kapittel 6
Nyheter i finansverdenen sprer seg raskere enn ild i tørt gress. Innen lunsjtid visste hele byen at Isabela Rossi hadde avvist en aggressiv oppkjøpsstrategi til fordel for en "sosialt ansvarlig" tilnærming. Avisene spekulerte i om hun var syk, eller om hun hadde mistet grepet. "Er hun blitt myk?" skrev en finansblogg. "Rossi-dynastiet i krise?" stod det i en annen overskrift. Isabela leste overskriftene på nettbrettet sitt, men de ristet ikke ved henne. For første gang brydde hun seg ikke om hva markedet tenkte. Hun følte en underlig ro, som om hun endelig spilte etter sine egne regler.
Men presset utenfra begynte å merkes. Aksjekursen dippet litt da nyheten ble kjent. Investorene var nervøse. Ektemannen hennes ringte fra London, tydelig irritert. "Isabela, hva holder du på med? Far din ville ha snudd seg i graven om han så dette. Vi må maksimere profitt, ikke spille veldedighet." Hun lyttet til hans ord, men de virket fjerne, som om de kom fra en annen verden. "Jeg gjør det jeg tror er rett, David," svarte hun rolig før hun la på. Hun visste at hun sto alene, men ensomheten føles ikke lenger like skremmende som før.
