Kapittel 7
Dager gikk, og følelsen av møte med Mateo slapp ikke taket i henne. Hun kunne ikke glemme blikket hans. Hun bestemte seg for å finne ham igjen. Ikke for å gi ham penger, for det føles feil, men for å takke ham. Hun ba Carlos kjøre henne tilbake til det samme strøket, men denne gangen var hun forberedt. Hun hadde på seg enklere klær, ingen smykker, og håret var samlet i en enkel hestehale. Da de kom frem, kjente hun igjen gatene, men alt så annerledes ut i dagslys. Det var mer liv her, mer støy, mer farger enn hun hadde lagt merke til i sin sorg.
De kjørte sakte gjennom gatene. Isabela speidet ut av vinduet etter en kjent silhuett. "Stop her," ba hun plutselig. Hun hadde sett ham. Mateo satt på en kasse ved siden av en liten gatekjøkkenbod og snakket med en gammel dame. Isabela ba Carlos vente og gikk bort til ham. Da Mateo så henne, lyste ansiktet hans opp i et smil. "Du kom tilbake," sa han, som om det var den mest naturlige ting i verden. "Jeg trodde jeg aldri skulle se deg igjen." Isabela følte en klump i halsen. "Jeg måtte komme tilbake. Jeg måtte si takk."
Kapittel 8: Mateos Virkelighet
Kapittel 8
Mateo presenterte henne for den gamle damen, som var moren hans. De bodde i en liten leilighet i andre etasje over en gammel bokhandel. Isabela ble invitert opp, noe hun takket ja til uten å nøle. Leiligheten var liten og slitt, men den var fylt med kjærlighet. Det sto bilder på veggene, det luktet av hjemmelaget mat, og det var planter i vinduskarmen. Det var rotete, men det var levende. Isabela så seg rundt og følte en bølge av misunnelse. Dette stedet hadde noe hennes palass manglet fullstendig: en sjel.
"Vi har ikke mye," sa Mateo mens han lagde te til dem i det lille kjøkkenet. "Men vi har hverandre. Og vi har tak over hodet." Isabela satt i den slitte lenestolen og kjente på stoffet. Det var grovt, men behagelig. "Hvordan klarer du å være så... glad?" spurte hun forsiktig. "Til tross for alt?" Mateo snudde seg og så på henne med sine varme øyne. "Fordi jeg vet hva som er viktig, Isabela. Penger kommer og går. Helse kommer og går. Men mennesker, og måten vi behandler hverandre på, det er det eneste som varer."
Kapittel 9: Et Forslag Om Hjelp
Kapittel 9
Da Isabela skulle gå, kunne hun ikke la være. Hun tok frem sjekkheftet sitt. Hun visste at en sum på noen tusen kroner ville forandre livet deres. "Mateo," sa hun og rakte ham sjekken. "Vennligst. La meg hjelpe deg. La meg betale for leiligheten, for medisiner til moren din, for..." Mateo så på sjekken, og deretter på Isabela. Han ristet langsomt på hodet og dyttet sjekken forsiktig tilbake til henne. "Nei, Isabela. Jeg ga deg maten min fordi du trengte det, ikke fordi jeg ville selge det. Hvis du gir meg dette, forandrer det alt mellom oss. Da blir jeg en tigger, og du blir en velgjører. Og jeg vil bare være en venn."
Avslaget traff henne hardere enn hun hadde trodd. Hun stod der med sjekken i hånden, ydmyket, men samtidig opplyst. Hun innså at hun hadde prøvd å kjøpe seg ut av følelsen av takknemlighet, akkurat som hun kjøpte seg ut av alt annet i livet. "Jeg forstår," hvisket hun og puttet sjekken tilbake i vesken. "Takk, Mateo. For at du lærer meg dette." Da hun gikk ut på gaten igjen, følte hun seg lettere. Hun hadde mistet kontrollen over situasjonen, og det var den beste følelsen hun hadde hatt på lenge.
