Kapittel 10
Ukene som fulgte, forandret Isabela seg på en måte som overrasket alle som kjente henne. Hun sluttet å jobbe seksti timer i uken. Hun begynte å spise lunsj i kantinen sammen med de ansatte, istedenfor alene på kontoret. Hun lyttet til historiene deres. Hun fant ut at rengjøringsdamen, Maria, hadde en datter som var flink til å male, men som ikke hadde råd til kunstskole. Uten å gjøre et stort nummer ut av det, sørget Isabela for at jenta fikk et stipend. Ikke som en veldedig donasjon fra stiftelsen, men som en personlig gave.
Ryktene om den "nye" Isabela spredde seg gjennom bygningen. Folk smilte mer når hun gikk forbi. Atmosfæren på kontoret endret seg fra en kald konkurransearena til et sted der folk faktisk snakket sammen. Men ikke alle var like begeistret. Henrik, nestlederen, så på endringene med mistenksomhet. Han så på det som et tegn på svakhet. "Hun mister fokuset," mumlet han til en av de andre direktørene i heisen. "Hvis hun fortsetter slik, vil hun dra selskapet ned med seg. Vi trenger en leder som er hard, ikke en som deler ut stipender."
Kapittel 11: Konkurrentenes Angrep
Kapittel 11
Mens Isabela fokuserte på menneskene rundt seg, lurte konkurrentene i skyggene. En rivaliserende bedrift, ledet av den skruppelløse Viktor Volkov, så sitt snitt til å angripe. De visste at Isabela hadde avvist det aggressive oppkjøpet, og de tolket det som at Rossi-konsernet var sårbart. De lanserte en fiendtlig overtakelse. Aksjekursen begynte å falle raskt. Mediene fikk vind i seilene. "Rossi i fritt fall?" skrev de. "Er Isabela Rossi ferdig som CEO?" Presset fra aksjonærene ble enormt. De krevde et ekstraordinært styremøte for å vurdere ledelsen.
Isabela satt på kontoret sitt og så på de røde tallene på skjermen. Hjertet hennes banket fort. Dette var hennes livsverk, arven etter faren hennes. Hvis hun tapte kontrollen nå, ville alt hun hadde bygget opp, bli revet ned av Volkov. Hun følte panikken krype opp i halsen, den samme panikken hun hadde følt den dagen på fortauet. Men denne gangen visste hun hva hun måtte gjøre. Hun kunne ikke kjempe med Volkovs våpen. Hun måtte kjempe med sine egne. Hun måtte vise markedet at verdi handler om mer enn bare kvartalsresultater.
Kapittel 12: Den Store Planen
Kapittel 12
Isabela kalte inn til en pressekonferanse. Hele finanseliten møtte opp, klare for å høre om hennes avgang eller en desperat redningsplan. Istedenfor sto Isabela frem med en presentasjon som ingen hadde ventet. Hun presenterte "Prosjekt Fremtid". Det var en plan om å omdanne en stor del av selskapets overskudd til en fond for lokal utvikling, men med en tvist: Det skulle drives som en bedrift, ikke en veldedighet. Hun viste tall, grafer og prognoser som beviste at investering i lokalsamfunnet faktisk ville øke langsiktig lønnsomhet.
"Vi har trodd at profit og moral er motsetninger," sa hun til de måpende journalistene. "Men jeg beviser i dag at de er to sider av samme mynt. Hvis våre naboer har det bra, har vi det bra. Hvis våre ansatte er trygge, jobber de bedre. Volkov kan kjøpe aksjene våre, men han kan ikke kjøpe lojaliteten til folk." Det var et sjansespill. Enten ville markedet elske visjonen, eller så ville de dømme henne ut som en drømmer uten forstand. Stillheten i rommet var trykkende før applausen brøt løs, først fra noen få, og deretter fra hele salen.
Kapittel 13: Styrets Opprør
Kapittel 13
Til tross for pressekonferansen, var styret splittet. Henrik og hans allierte nektet å gi seg. De arrangerte et hemmelig møte utenom Isabela. "Hun er farlig for aksjonærenes interesser," argumenterte Henrik. "Vi må stemme henne ut. Vi trenger en midlertidig administrator inntil krisen er over." De hadde nok stemmer til å kalle inn til en ekstraordinær generalforsamling. Planen var i gang. De trodde de hadde Isabela i en skvis. De trodde hun ville kjempe for posisjonen sin med nebb og klør, slik hun alltid hadde gjort før.
Men Isabela fikk vite om møtet gjennom en lojal sekretær. Istedenfor å bli sint, følte hun en merkelig ro. Hun ringte Mateo. "De prøver å sparke meg," sa hun. "Og jeg vet ikke om jeg har lyst til å kjempe." Mateos stemme var rolig i andre enden. "Kjemp ikke for stolen, Isabela. Kjemp for ideen. Hvis ideen er god nok, vil den overleve deg. Hvis du må gå for at ideen skal vinne, så gå." Ordene hans ga henne styrke. Hun innså at tittelen "CEO" ikke definerte henne lenger. Det hun hadde skapt, definerte henne.
