Lucas ringte sønnen sin, Jason, samme ettermiddag. Jason kom stormende inn i huset en time senere, sint og forvirret. «Hva faen holder du på med, Marianne?» ropte han fra stuen. Jeg sto på kjøkkenet og vasket opp, helt rolig. «Jeg krever bare betaling for arbeidet mitt, Jason. Det er vel ikke så rart?» Jason stormet inn på kjøkkenet. «Far trenger deg! Du kan ikke bare slutte å bry deg!» Jeg tørket hendene og snudde meg sakte mot ham.
«Din far sa i går at jeg er en nyttig idiot. En gratis tjeneste. Jeg er enig med ham. Tjenester skal betales.» Jason så ut som om jeg hadde slått ham. «Han mente ikke det sånn. Han er frustrert!» «Ord har betydning, Jason. Og handlinger også.» Jeg pekte på vasken full av tallerkener. «Du har bodd her i tre måneder. Du har ikke vasket en eneste tallerken. Du har ikke skiftet et eneste sengetøy. Hvis jeg er en tjeneste, hva er du da? En gjest som ikke betaler husleie?» Jason ble stille. Han så på faren sin gjennom døråpningen, der han satt i rullestolen og så sur ut. For første gang så Jason virkeligheten i øynene.
Kapittel 4: Nattskiftet
Den natten la jeg meg tidlig. Jeg satte alarmen på klokken ni, ikke seks. Lucas var vant til at jeg sto opp midt på natten for å snu ham eller gi ham vann. Denne natten ringte han på klokken ved sengen flere ganger. Jeg lot den ringe. Jeg visste at det var grusomt, men det var nødvendig. Han måtte forstå at min tilstedeværelse ikke var en selvfølge. Da jeg endelig sto opp om morgenen, var han sint og trøtt. «Hvorfor svarte du ikke?» klaget han da jeg kom inn med kaffe.
«Jeg sov,» sa jeg enkelt og satte koppen på bordet. «Jeg jobber ikke nattskift lenger med mindre det er spesifisert i kontrakten.» Han stirret på meg som om jeg var en fremmed. «Kontrakten? Hvilken kontrakt?» «Den jeg sender deg i dag,» svarte jeg og gikk ut for å kle på meg. Jeg hadde allerede kontaktet et byrå for hjemmehjelp. De kunne sende noen om natten, men det kostet ekstra. Jeg la til prisen på regningen jeg skulle gi ham senere. Lucas begynte å innse at friheten hans hadde en pris, og den prisen steg for hver time han klaget.
Kapittel 5: Maten
I fem år hadde jeg lagd næringsrik, spesialtilpasset mat til Lucas. Jeg hadde lest meg opp på dietter for lammede, sørget for at han fikk nok fiber og proteiner. Den dagen lagde jeg grøt. Kun grøt. Ingen frukt, ingen tilbehør. «Hva er dette?» spurte han og dyttet skålen vekk. «Det er frokost,» sa jeg og satte meg ned med min egen tallerken med egg og bacon. «Jeg har ikke tid til å lage gourmetmåltider lenger. Jeg må på jobb.» Lucas ble sjokkert. «Hvor skal du jobbe? Du er jo hjemme!»
«Jeg søker jobber,» løy jeg. «Og jeg må rydde huset for visning.» Lucas ble blek. «Visning? Skal vi selge huset?» «Hvis jeg må betale for en sykepleier, har vi ikke råd til dette huset lenger,» sa jeg rolig. Det var en bløff, men det virket. Lucas visste at huset var i mitt navn, selv om han hadde bidratt med noe av forsikringspengene. Trusselen om å miste hjemmet sitt fikk ham til å tie stille. Han spiste grøten, selv om han hatet den. Det var et lite skritt, men det var et tegn på at maktbalansen hadde endret seg.
