Kurven med skittentøy hadde hopet seg opp. Lucas var vant til at klærne hans ble vasket, strøket og brettet hver dag. Denne uken lot jeg kurven stå. Da han spurte hvor de rene skjortene hans var, pekte jeg på vaskemaskinen. «Den er der. Vaskemiddelet er under vasken.» Han stirret på maskinen som om den var et fremmed romskip. «Jeg kan ikke bruke den, Marianne. Jeg har ikke følelse i hendene!» «Da må du lære deg å bruke den med gripeklør, eller så må du betale noen for å gjøre det,» sa jeg og tok på meg jakken.
«Hvor skal du?» «På møte med en advokat,» sa jeg. Det var ikke helt sant, men det fikk ham til å tenke. Jeg gikk en lang tur i parken. Jeg trengte å puste luft som ikke luktet av medisiner og frustrasjon. Da jeg kom hjem, lå skjortene hans fortsatt i kurven. Jason var der. Han sto og så på vaskemaskinen. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette,» innrømmet han. Jeg viste ham hvordan han skulle bruke gripeklørne. Det tok tjue minutter å få inn én skjorte. Lucas så på oss, og jeg så skammen i øynene hans. Han innså hvor mye arbeid det faktisk var.
Kapittel 7: Legen
Lucas hadde en fastlegeavtale denne uken. Tidligere hadde jeg kjørt ham, hjulpet ham inn i bilen, fylt ut papirene og snakket med legen for ham. Denne dagen ringte jeg en drosje for ham. «Drosjen venter om ti minutter,» sa jeg og ga ham adressen på en lapp. «Jeg kan ikke dra alene!» protesterte han. «Du har hjemmetjenester gjennom forsikringen, Lucas. De skal hjelpe deg med transport.» «De kommer ikke på en time!» ropte han. «Da må du vente,» sa jeg og gikk ut døren. Jeg hadde en time med yoga. Første gang på fem år.
Da jeg kom hjem, var han enda ikke dratt. Han satt i gangen og så sur ut. «Drosjen dro,» sa han. «Jeg sa jo det.» «Da må du bestille en ny,» sa jeg og gikk inn på kjøkkenet for å lage meg en smoothie. Til slutt ringte han sønnen sin. Jason kom og kjørte ham, men han var sen til jobben på grunn av det. Da de kom hjem, var stemningen spent. Jason så på meg. «Du må hjelpe ham, Marianne. Det er ikke greit.» «Det er ikke min jobb lenger, Jason. Det er hans ansvar å organisere sin egen helse.» Det var en hard sannhet, men noen måtte si den.
Kapittel 8: Forsikringen
Forsikringsselskapet ringte meg for å følge opp en sak. Tidligere hadde jeg brukt timer på telefonen med dem, kjempet for hver krone Lucas hadde rett til. Denne gangen ga jeg dem Lucas' nummer. «Vær så god,» sa jeg til Lucas da telefonen ringte. «Det er forsikringen. De har spørsmål om utstyret ditt.» Lucas ble panisk. «Jeg forstår ikke det språket deres! Du må snakke med dem!» «Jeg er ikke din sekretær lenger, Lucas. Du må lære deg å forsvare dine egne rettigheter.» Han nektet å ta telefonen. Den ringte og ringte.
Til slutt gikk jeg bort og tok den. «Han er opptatt,» sa jeg til forsikringsagenten. «Han må lære seg å håndtere sin egen sak fremover. Fra neste måned vil jeg ikke lenger være kontaktperson.» Jeg la på. Lucas så på meg med vantro. «Du kommer til å ødelegge alt for meg!» «Nei,» sa jeg. «Jeg gir deg muligheten til å ta kontrollen tilbake. Du liker å bestemme, Lucas. Nå kan du bestemme over din egen helse.» Det var ironisk, men det var sant. Han hadde behandlet meg som en maskin, og nå krevde jeg at han behandlet seg selv som en voksen mann.
