Alexanders kjæreste, Victoria, knuste champagneglasset i hånden uten å merke det. Glasskår blandet seg med den dyrebare væsken som rant nedover håndleddet hennes, men smerten ble overskygget av sinnet. Hun hadde sett hvordan Alexander så på Lena. Det var ikke lenger latter i øynene hans; det var beundring. Og for en kvinne som Victoria, var beundring farligere enn sinne. Hun reiste seg brått opp fra stolen, stolen skrapte høyt mot gulvet, en lyd som skar gjennom musikken.
Hun gikk mot dansegulvet, men stoppet da hun så Lena se på henne. Det var ikke et ondskapsfullt blikk, bare et blikk av medynk. Victoria innså at hun ikke kunne konkurrere med dette. Hun kunne kjøpe seg de dyreste kjolene, men hun kunne ikke kjøpe seg sjelen som Lena hadde. Hun snudde seg og gikk ut av salen, hælene hennes klikket sint mot marmorgulvet. Alexander la ikke engang merke til at hun gikk. Han var helt fanget i dansen, tvunget til å følge Lenas ledelse til den bitre slutten.
Kapittel 7
Klimakset I Dansen
Musikken nådde sitt klimaks, fiolinene sang høyt og desperat. Lena grep Alexanders hender og førte ham inn i en siste, dramatisk bevegelse. Hun lente seg bakover i en dyp dykk, ryggen hennes nesten parallell med gulvet, støttet kun av Alexanders armstyrke og hennes egen kjerne. Det var en posisjon som krevde absolutt tillit, og ironisk nok var det Alexander som nå måtte bevise at han var sterk nok til å holde henne. Han skalv under anstrengelsen, men han klarte det. Lena holdt posisjonen i tre sekunder som føles som en evighet.
Da hun reiste seg igjen, var det med en ynde som fikk det til å se enkelt ut. Hun slapp hånden hans og trådte tilbake, akkurat i det den siste tonen døde ut i salen. Hun pustet tungt, brystet hevet og senket seg under den grå uniformen. Svette perlet seg på pannen hennes, men hun sto rank. Hun så ikke ut som en tjener lenger. Hun strålte med en autoritet som fikk selv de eldste gjestene i rommet til å føle seg som barn. Hun hadde vunnet, ikke ved å ydmyke ham tilbake, men ved å overgå ham fullstendig.
Kapittel 8
Stillheten Etter Musikken
Da musikken stoppet, var det ingen applaus med en gang. Stillheten varte i fem lange sekunder. Det var en stillhet av respekt, av sjokk, av anerkjennelse. Så begynte en enkelt mann å klappe, sakte og bevisst. Deretter en annen. Snart fyltes salen av en brølende applaus som fikk krystallysene til å klirre. Folk reiste seg opp fra bordene. Det var ikke den høflige klappingen man gir etter en middagstale; det var en stående ovasjon reservert for kunstnere som har berørt sjelen.
Alexander sto igjen på gulvet, alene i midten av applausen. Han så på hendene sine som om han ikke kjente dem igjen. Han hadde ønsket å ydmyke henne, men hun hadde gitt ham en gave han ikke visste at han trengte: en påminnelse om at han var liten. Lena bukket lett, ikke for Alexander, men for salen. Deretter snudde hun seg rolig og gikk tilbake til bordet hvor hun hadde lagt brettet sitt. Hun tok opp brettet som om ingenting hadde skjedd, selv om hendene hennes skalv nå etter at adrenalinen begynte å forlate kroppen.
