Alexander våknet av transe da han innså at han sto alene på dansegulvet. Gjester kom bort til ham, klappet ham på skulderen, sa ting som "Utrolig show, Alex!" men han hørte dem ikke. Han så bare på Lena som begynte å samle inn tomme glass fra et nabobord. Hverdagen hadde slukt henne igjen, men hun var forandret. Hun bar seg annerledes. Hode var hevet, skuldrene var rette. Hun var ikke lenger usynlig. Alexander følte en skam han ikke hadde kjent siden han var en liten gutt som hadde løyet for læreren sin.
Han gikk bort til henne, men denne gangen var det ingen latter i stemmen. "Lena," sa han, og navnet føltes rart på tungen hans. Hun snudde seg sakte. "Ja, herr Blake?" spurte hun høflig, men det var en distanse i stemmen som ikke hadde vært der før. Han åpnet munnen for å si noe om pengene, om løftet han hadde gitt i sin arroganse, men ordene satt fast i halsen. Hvordan kunne han tilby henne penger nå? Etter det hun nettopp hadde vist ham, var $50,000 en fornærmelse.
Kapittel 10
Avslaget
"Jeg... jeg mente det jeg sa," stammet Alexander. "Om pengene. Og om..." Han visste ikke hvordan han skulle fullføre setningen om ekteskapet. Det lød absurd nå. Lena ristet sakte på hodet. "Jeg trenger ikke pengene dine, herr Blake," sa hun rolig. "Og jeg vil ikke gifte meg med deg." Alexander ble stående målløs. Ingen sa nei til ham. Ingen sa nei til Alexander Blake. "Hvorfor ikke?" spurte han, forvirret. "Jeg er rik. Jeg kan gi deg alt."
Lena så ham rett i øynene. "Du kan gi meg ting," sa hun. "Men du kan ikke gi meg respekt. Og i kveld lærte jeg deg hva respekt er." Hun snudde seg for å gå, men Alexander grep forsiktig armen hennes. Ikke for å holde henne tilbake, men for å be. "Vent," sa han. "La meg gjøre det riktig. La meg gi deg en sjanse. Ikke som en vits. Som en ekte mulighet." Lena så på hånden hans på armen sin, og han slapp den øyeblikkelig. Han ventet på hennes svar, og for første gang i livet sitt var det han som var maktløs.
Kapittel 11
En Ekte Mulighet
Lena tenkte seg om. Hun kunne gå nå. Hun kunne dra tilbake til den lille leiligheten sin og fortsette livet sitt som før. Men hun så på Alexander, og hun så at ydmykelsen hadde endret ham. Kanskje ikke for alltid, men for i kveld. "Jeg vil ikke ha veldedighet," sa hun bestemt. "Hvis du vil gi meg noe, så gi meg en audition." Alexander rynket pannen. "En audition? For hva?" "Jeg hørte at du eier et teater i sentrum," sa Lena. "La meg danse der. På ordentlig. Ikke som en underholdning for middagen din."
Alexander nikket sakte. Det var en rimelig forespørsel. Mer enn rimelig. Det var en utfordring han kunne akseptere. "Det skal jeg gjøre," sa han. "Jeg skal ringe regissøren i morgen tidlig." Lena nikket. "Takk," sa hun. "Og herr Blake? Neste gang du ser en som rydder bordene dine, husk at du ikke vet hvem de er før du har sett dem danse." Hun snudde seg og gikk ut av salen, med brettet i hånden. Alexander sto igjen og så etter henne, vitende om at han nettopp hadde møtt den sterkeste personen i rommet.
