Premieren var en måned senere. Teateret var fullt. I første rad satt Alexander, alene. Victoria hadde ikke kommet tilbake. Han hadde lært at noen ting ikke kan limes sammen igjen. Da gardinen gikk opp, holdt hele salen pusten. Lena kom inn på scenen. Hun var ikke lenger i grått. Hun hadde på seg en hvit tutu som glimret i lyskasterne. Da hun begynte å danse, var det ingen som tenkte på rengjøringsmidler eller brett med glass. De så bare kunst.
Hun danset med en smerte som var blitt til styrke. Hver hopp, hver landing fortalte historien om kvinnen som nektet å gi opp. Da forestillingen var over, var det stående ovasjon i ti minutter. Alexander klappet hardest av alle. Tårene rant ned kinnene hans, og han skjemtes ikke over dem. Han hadde sett en Phoenix reise seg fra asken, og han var takknemlig for at han fikk være vitne til det. Lena bukket, og da hun så opp, møtte hun blikket hans. Hun nikket lett. Det var nok.
Kapittel 16
Etterspillet
Etter forestillingen var det en mottakelse backstage. Reportere ville ha intervjuer, beundrere ville ha autografer. Lena tok seg god tid, men hun holdt seg til grensene sine. Hun var ikke en kjendis; hun var en danser. Alexander ventet i skyggen av døren. Han ville ikke trenge seg på. Da Lena endelig kom ut, gikk han bort til henne. "Du var fantastisk," sa han enkelt. "Du var der," svarte hun. "Det betyr noe." De sto der en stund i stillheten i gangen.
"Jeg har tenkt mye på det du sa," sa Alexander. "Om respekt." Lena nikket. "Det er en god start." "Jeg har startet et program," fortsatte han. "For ansatte i selskapene mine. Vi skal se på talent, ikke bare bakgrunn. Vi skal gi sjanser til de som vanligvis blir oversett." Lena smilte. Det var den største gaven han kunne gi henne. Ikke penger, ikke berømmelse, men endring. "Det ville hun ha likt," sa Lena, og tenkte på sin egen mor som hadde jobbet hardt hele livet.
