Neste dag var videoen av dansen overalt på sosiale medier. "Rengjøringsdamen som ydmyket milliardæren" var overskriften overalt. Folk delte den tusenvis av ganger. Kommentarfeltene var fulle av beundring for Lena og kritikk for Alexander. Firmaet hans fikk hundrevis av e-poster. Noen truet med å boikotte produktene hans, andre ba om at Lena fikk en pris. Alexander satt på kontoret sitt og så på skjermen. Han visste at han hadde vært dum, men han visste også at han hadde en sjanse til å rette opp i det.
Hans PR-team rådet ham til å benekte alt, til å si at det var planlagt. Men Alexander ristet på hodet. "Nei," sa han. "Det var ekte. Og jeg var idioten." Han ringte regissøren for teateret sitt samme formiddag. "Jeg vil at du skal sette opp en audition for en Lena Morales," sa han. "Og jeg vil at det skal være den eneste auditionen som teller denne måneden." Regissøren, som visste hvem som betalte lønnen hans, sa ikke nei. Men han advarte: "Hvis hun ikke er god nok, kan jeg ikke ansette henne bare for din skyld." Alexander svarte: "Hun er bedre enn god nok. Du vil se."
Kapittel 13
Auditionen
Teateret var stort og tomt da Lena kom inn. Gulvet var av tre, polert til perfeksjon. Det luktet av støv og gamle drømmer. Regissøren satt i salen med armene i kors. Han så skeptisk ut. Han hadde sett mange "virale stjerner" komme og gå. "Vis meg hva du kan," sa han kort. Lena nikket. Hun gikk ut på scenen. Det var ingen musikk denne gangen, bare lyden av hennes egne fottrinn. Hun begynte å varme opp, og regissørens øyne begynte å bli større for hver bevegelse hun gjorde.
Da hun begynte på hovedrutinen, sluttet regissøren å puste. Han hadde sett dansere fra Paris, fra New York, fra Moskva. Men dette var noe spesielt. Det var en råhet i dansen hennes, en historie om smerte og overlevelse som ingen teknikk kunne lære bort. Da hun var ferdig, var det helt stille i teateret. Regissøren reiste seg sakte opp. Han trengte ikke å si noe. Blikket hans sa alt. Lena hadde ikke bare bestått auditionen; hun hadde sikret seg hovedrollen.
Kapittel 14
Kontrakten
Noen dager senere satt Lena i et konferanserom med en kontrakt foran seg. Det var ikke en tjenerkontrakt. Det var en kunstnerkontrakt. Lønnen var høyere enn hun hadde tjent på fem år som renholder. Alexander satt ved enden av bordet. Han sa lite. Han visste at hans tilstedeværelse ikke var nødvendig lenger. Dette var Lenas øyeblikk. "Det er en klausul," sa Lena plutselig. Regissøren så opp. "Ja?" "Jeg vil at en del av inntekten går til et fond for tidligere dansere som har blitt skadet."
Alexander smilte for første gang på dager. Det var et ekte smil. "Det kan vi ordne," sa han. Lena signerte papiret med en stødig hånd. Da hun reiste seg, så hun på Alexander. "Takk," sa hun. "Nei," svarte han. "Takk til deg. Du lærte meg noe jeg trengte å lære." De skiltes som likeverdige. Ingen var over den andre lenger. Lena gikk ut av bygningen og inn i solskinnet i Miami. Luften smakte annerledes nå. Den smakte av frihet.
