Et år etter at Roberto fant jentene, dro de tilbake til smuget. Isabela og Maria ville se hvor de hadde bodd. Da de kom dit, sto smuget fremdeles der, skittent og forlatt. Men nå så det annerledes ut for Roberto. Det var ikke lenger et sted for fortvilelse. Det var stedet hvor hans liv fikk ny mening. "Her satt jeg," sa Isabela. "Og her holdt jeg Maria." Roberto la en hånd på skulderen hennes. "Dere var sterke," sa han. "Dere overlevde." Maria pekte på et hjørne. "Her sov vi," sa hun. Roberto nikket. "Aldri mer," sa han. "Aldri skal dere måtte sove på gaten igjen."
De gikk tilbake til bilen i stillhet. Da de kom hjem, sa Roberto: "Jeg vil gjøre noe med det smuget." "Hva?" spurte Isabela. "Jeg vil bygge et senter der," sa han. "Et sted hvor gatebarn kan få mat, ly og hjelp. Et sted hvor ingen skal måtte sitte alene og vente på å dø." Isabela og Maria så på ham med beundring. "Det er en fantastisk idé, pappa," sa Isabela. Roberto smilte. "Det er deres idé," sa han. "Uten dere hadde jeg aldri sett behovet." Og slik ble det. Roberto brukte millioner av sine egne penger på å bygge "Clara og Acevedo-senteret" – et sted for håp, for andre sjanse, for kjærlighet.
Kapittel 16: Senteret åpner
Åpningsdagen for senteret var en stor begivenhet. Lokale politikere, forretningsfolk og presse var til stede. Men for Roberto var det viktigste gjestene de han hadde invitert personlig – gatebarna fra Recife. Da han klippet snoren, så han på Isabela og Maria som sto ved siden av ham. "Dette er for dere," sa han. "Og for alle barn som trenger en sjanse." Isabela tok mikrofonen. "Da jeg satt i det smuget," sa hun til forsamlingen, "trodde jeg at ingen brydde seg. At ingen så meg. Men pappa Roberto så meg. Og han reddet meg. Dette senteret skal redde andre. Det er derfor det finnes."
Applausen var øredøvende. Roberto så på datteren sin med stolthet. Hun hadde vokst fra den redde, sultne jenta til en sterk, selvsikker ung kvinne. Maria sto ved siden av ham og holdt hånden hans. "Jeg er stolt av deg, pappa," sa hun. Roberto klemte hånden hennes. "Jeg er stolt av dere begge," sa han. Senteret ble en suksess. Hundrevis av barn fikk hjelp der. Mange ble adoptert, andre fikk støtte til å bli boende hos slektninger, og noen fikk bare et varmt måltid og en trygg plass å sove. Roberto besøkte senteret hver uke. Det var hans påminnelse om hvorfor han gjorde det han gjorde.
Kapittel 17: Claras dagbok
En dag, mens Roberto ryddet på loftet, fant han en gammel eske. Inni lå Claras dagbok. Han hadde ikke sett den på år. Han satte seg ned og begynte å lese. Side etter side var fylt med hennes tanker, drømmer og håp. På en av de siste sidene sto det: "Roberto, hvis jeg dør før deg, lover du meg én ting? Lov meg at du ikke vil gi opp livet. Lov meg at du vil finne en grunn til å leve igjen. Kjærligheten dør ikke med meg. Den lever i deg. Bruk den til å hjelpe andre. Det er det jeg ville ha ønsket."
Roberto gråt. Han hadde ikke visst at hun hadde skrevet dette. Han hadde båret på skyldfølelse i tre år, trodd at han hadde sviktet henne ved å ikke kunne redde henne. Men nå forsto han. Hun hadde visst. Hun hadde visst at han kom til å finne en ny mening. Og han hadde gjort det. Gjennom Isabela og Maria hadde han funnet den. Han lukket dagboken og gikk ned til stuen hvor jentene satt. "Jeg fant noe," sa han. Han leste høyt fra dagboken. Da han var ferdig, var det stille. Isabela tørket en tåre. "Hun var vis," sa hun. "Hun visste at du ville redde oss." Roberto nikket. "Ja," sa han. "Det tror jeg også." Og for første gang siden Clara døde, følte han at han hadde innfridd løftet sitt.
