Isabela fylte ni år en måned senere. Roberto planla en stor bursdagsfest. Han inviterte klassekameratene hennes, lærerne, og alle de nye vennene de hadde fått. Husets hage ble dekorert med ballonger og bannere. Det var kake, is, leker og musikk. Isabela kunne ikke tro det. "Er dette virkelig for meg?" spurte hun. "Ja," sa Roberto. "Du fortjener det beste." Da gjestene kom, så Isabela så lykkelig ut. Hun lekte, lo og koste seg. Roberto sto på avstand og så på. Han tok bilder, mange bilder. Han ville huske denne dagen for alltid.
Da det var tid for kake, samlet alle seg rundt bordet. Isabela blåste ut lysene og alle ropte "Gratulerer!" Roberto ga henne en gave – en sykkel i rosa og hvitt. Isabela stirret på den. "Er den til meg?" spurte hun. "Ja," sa Roberto. "Så du kan sykle til skolen." Isabela kastet seg i armene hans. "Dette er den beste dagen i hele mitt liv," sa hun. Roberto klemte henne hardt. "Det kommer til å komme flere," sa han. "Mange flere." Og han mente det. For første gang på lenge så han fremover med glede, ikke med frykt.
Kapittel 13: Skolenes dag
På skolen ble det arrangert en "foreldre-dag" hvor barna skulle presentere familiene sine. Isabela var nervøs. "Hva skal jeg si?" spurte hun. "Bare fortell sannheten," sa Roberto. "Fortell dem hvem vi er." Da dagen kom, sto Isabela foran klassen. "Dette er pappa Roberto," sa hun og pekte på bildet hun hadde tatt med. "Han reddet meg og Maria fra gaten. Han gir oss mat, et hjem og kjærlighet. Han er den beste pappaen i verden." Klassen applauderte. Læreren tørket en tåre. "Det var vakkert, Isabela," sa hun. "Du er veldig heldig." Isabela nikket. "Det vet jeg," sa hun. "Og han er heldig som har oss også."
Da Roberto hentet henne senere, fortalte Isabela hva som hadde skjedd. "Læreren gråt," sa hun. "Og alle sa at jeg var heldig." Roberto knelte ned. "Isabela, det er jeg som er heldig," sa han. "Dere har gitt meg en grunn til å leve igjen. Uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært." Isabela smilte. "Da er vi heldige begge to," sa hun. Roberto reiste seg og tok hånden hennes. "Ja," sa han. "Det er vi." De gikk hjem sammen i solnedgangen, to mennesker som hadde reddet hverandre på hver sin måte.
Kapittel 14: Adoptivpapirene
Endelig, etter åtte måneder, kom dagen Roberto hadde ventet på. Adoptivpapirene var klare. Han og jentene dro til retten sammen. Dommeren leste opp dokumentene. "Ved denne dom er Isabela og Maria Acevedo nå juridisk adoptert av Roberto Acevedo. De er hans døtre, med alle rettigheter og plikter som følger med." Roberto kjente tårene renne. Isabela og Maria kastet seg i armene hans. "Vi er dine døtre!" sa Isabela. "For alltid!" Roberto holdt dem tett inntil seg. "For alltid," gjentok han. "Aldri skal noen ta dere fra meg."
Etter rettsmøtet dro de hjem og feiret. Roberto hadde kjøpt en stor kake med teksten "Velkommen hjem, døtre mine." De spiste, lo og danset i stuen. Isabela tok frem et album hun hadde laget. Inni var det bilder fra de siste månedene – deres første dag i huset, første skoledag, bursdagen, sykehusoppholdet. "Dette er vår historie," sa hun. "Vår familie." Roberto bladde gjennom albumet. Han så på bildene av jentene som smilte, som lekte, som levde. "Dette er den beste historien," sa han. "Vår historie." Og han visste at den bare var i begynnelsen. Det var mange kapitler igjen å skrive.
