Klokken var fem minutter på åtte da Clares bil svingte inn i innkjørselen. Jack sto i vinduet og så på henne. Hun så avslappet ut, kanskje litt sliten etter dagen med søstrene, men hun smilte da hun så lysene i huset. Hun trodde dette handlet om pakken hun skulle ta imot. Da hun åpnet døren, møtte lukten av dyr mat henne, og lyden av dempende samtaler fra stuen. Hun så forvirret ut, og øynene søkte etter Jack. "Hva foregår det?" spurte hun, og stemmen hennes var lys og uforstående.
Jack kom ut fra kjøkkenet med et glass vin i hånden. Han så perfekt ut, skjorten strøket, håret gredd. Ingen tegn på søvnløsheten fra natten før. "Velkommen hjem, kjære," sa han rolig. "Jeg ville ikke at du skulle åpne pakken alene. Jeg inviterte noen til å dele nyheten med deg." Clare smilte nervøst. "Nyheten? Hvilken nyhet?" Jack nikket mot stuen. "Gå inn. Alle venter på deg." Hun gikk mot stuen, og Jack fulgte etter, med hånden i lommen der klokken lå. Hjertet hans banket rolig, men bestemt. Dette var punkten hvor det ikke var noen vei tilbake.
Kapittel 4
Gjestenes ankomst
Da Clare trådte inn i stuen, reiste alle seg opp. Det var hennes foreldre, hennes to søstre, og tre av hennes nærmeste venninner. De klappet og ropte "Gratulerer!", og Clare så helt fortapt ut. Hun så på Jack igjen, og denne gangen var det et spørsmål i blikket hennes. "Jack, hva er dette?" hvisket hun da hun kom bort til ham. Han la armen rundt skuldrene hennes, en gest som føltes kald for ham, men som så kjærlig ut for de andre. "Bare en samling," sa han høyt nok for alle å høre. "En samling for å ære sannheten."
Ordene hang i luften, tunge og merkelige. Latteren i rommet døde ut sakte. Clares mor rynket pannen. "Sannheten?" spurte hun. Jack ledet Clare til midten av rommet. "Clare har jobbet så hardt i det siste," fortsatte Jack, og stemmen hans var jevn og behagelig. "Hun har brukt mye tid på kontoret. Mye tid med sjefen sin. Jeg tenkte at siden dere alle er så viktige for henne, burde dere få vite hvem hun egentlig er når hun ikke er hjemme." Clare ble blek. Hun skjønte nå at dette ikke var en feiring. Hun prøvde å trekke armen til seg, men Jack holdt fast.
Kapittel 5
Stemningen snur
Stillheten i rommet ble tykk og kvalende. Clares søstre så på hverandre, usikre på om de skulle le eller bekymre seg. "Jack, slutt," sa Clare lavt, og øynene hennes begynte å fylles med tårer. Det var ikke tårer av anger, men av panikk. Hun visste at hun hadde mistet kontrollen over situasjonen. "Jeg vet ikke hva du mener," sa hun, og stemmen skalvet litt. Jack smilte, et smil som ikke nådde øynene. "Jeg tror du vet nøyaktig hva jeg mener, Clare. Jeg tror du vet nøyaktig hvorfor jeg er hjemme i dag, og ikke på søndag som planlagt."
En av venninnene hennes, Sarah, tok et skritt frem. "Jack, kanskje vi burde gå?" sa hun usikkert. "Nei," sa Jack bestemt. "Dere må bli. Dette angår dere også, for dere har støttet henne i løgnene hennes uten å vite det." Ordene traff hardt. Clares mor satte seg ned i sofaen, som om beina ikke lenger kunne bære henne. "Hva snakker du om, Jack?" spurte hun, og stemmen var skjelvende. Jack tok hånden ut av lommen. Han holdt ikke frem klokken ennå. Han lot spenningen bygge seg opp, sekund for sekund, mens han så rett på Clare.
Kapittel 6
Avsløringen begynner
"I går natt," begynte Jack, og han senket stemmen slik at alle måtte stille helt stille for å høre ham. "Kom jeg hjem to dager tidligere enn forventet. Jeg ville overraske deg, Clare. Jeg tenkte at vi kunne tilbringe kvelden sammen." Han pause og lot ordene synke inn. "Men da jeg kom hjem, var huset mørkt. Bilen din var borte." Clare lukket øynene. Hun visste hva som kom nå. Det var ingen vei utenom. "Jeg ringte deg," fortsatte Jack. "Og du fortalte meg at du lå i sengen vår. At du sov."
Det gikk en hvisking gjennom rommet. Clares far reiste seg opp, ansiktet rødt av sinne. "Er dette sant, Clare?" spurte han strengt. Clare sa ingenting. Hun bare sto der, med hodet bøyd. Det var en innrømmelse i seg selv, tydeligere enn noen ord kunne være. Jack nikket sakte. "Hun løy," sa Jack. "Hun løy rett opp i ansiktet på meg, uten å blunke. Og mens hun fortalte meg den løgnen, sto jeg i soverommet vårt. Alene." Han tok frem den lille esken fra lommen. "Og jeg var ikke helt alene. Noen andre hadde vært der før meg."
