Jack åpnet esken langsomt. Det gylne uret glimtet i taklyset. Han holdt det opp slik at alle i rommet kunne se det. "Kjenner noen igjen dette?" spurte han. Det ble helt stille. Clares søstre stirret på uret, og så på Clare, og så tilbake på uret. Det var ingen tvil om at de kjente igjen designet. Det var for spesielt til å være en tilfeldighet. "Dette tilhører Derek Coleman," sa Jack, og navnet falt som en dom i rommet. "Sjefen din, Clare. Han glemte det her. På vårt sofabord. I går natt."
Clare begynte å gråte nå, høyt og hest. "Det er ikke slik det ser ut!" skrek hun plutselig, og desperasjonen tok over. "Vi jobbet sent! Han ble trøtt! Han sovnet i sofaen!" Det var en dårlig løgn, og alle i rommet visste det. Ingen tror at en sjef sovner i underordnedes sofa klokken ett på natten og glemmer igjen et dypt ur. Jack la klokken tilbake i esken og lukket den med et klikk. Lyden var som et skudd i stillheten. "En sjef som sovner," gjentok Jack rolig. "Og en kone som lyver om å sove hjemme. Det er en interessant kombinasjon."
Kapittel 8
Familiens reaksjon
Clares mor begynte å gråte, en stille, skjærende gråt som fylte rommet. Hun følte seg lurt, ikke bare på vegne av datteren, men på vegne av hele familien. De hadde alle blitt lurt. Clares far så ut som om han skulle eksplodere av sinne. Han gikk bort til Clare og la hånden på skulderen hennes, men det var ikke en trøstende gest. Det var et grep som krevde svar. "Har du ødelagt ekteskapet ditt?" spurte han lavt. Clare nikket ikke, men hun klarte ikke å se ham i øynene. Det var nok.
Venninnene hennes begynte å samle sammen tingene sine. De så på Jack med en blanding av medynk og respekt. De innså at de hadde vært på feil side i denne historien uten å vite det. "Vi visste ikke," sa Sarah lavt til Jack. "Vi trodde hun var lykkelig." Jack nikket til henne. "Det gjorde jeg også," sa han. "Inntil i går." Det var ingen glede i seieren hans. Det var bare en tung lettelse over at løgnene var avsluttet. Han så på Clare, som nå satt sammenkrøpet i sofaen, omgitt av folk som så på henne med nye øyne. Hun var alene, selv om rommet var fullt.
Kapittel 9
Ingen vei tilbake
"Jeg vil at du skal gå," sa Jack til Clare. Stemmen hans var ikke sint, den var ferdig. Det var tonen man bruker når en sak er avsluttet. Clare så opp, øynene røde og hovne. "Jack, vær så snill. La oss snakke om dette privat." "Det er ikke noe å snakke om," svarte Jack. "Du valgte ham. Du valgte løgnene. Og du valgte å gjøre det i vårt hjem, med vår familie som uvitende vitner." Han pekte mot døren. "Pakk en veske. Du kan bo hos foreldrene dine i natt. Eller hos en venn. Men ikke her."
Clare reiste seg sakte. Hun så på moren sin, som snudde bort blikket. Hun så på søstrene sine, som sto tett sammen. Hun hadde mistet dem alle i løpet av en time. Da hun gikk opp trappen for å pakke, føles hvert steg som en begravelse av livet hun hadde kjent. Jack sto igjen i stuen og tok imot kondolansene fra gjestene. De fortalte ham at han hadde gjort det rette, at han var sterk. Men Jack følte seg ikke sterk. Han følte seg tom. Han hadde vunnet sannheten, men han hadde mistet fremtiden han hadde planlagt.
