Advokaten satt overfor Jack i et sterilt kontor med grå vegger. Papirene lå spredt ut på bordet, klare for signatur. "Er du sikker på at du ikke vil mekle?" spurte advokaten. "Det kan spare deg for mye tid og penger." Jack ristet på hodet. "Det er ingenting å mekle om," sa han. "Hun innrømmet det. Vitnene er klare. Jeg vil bare ha det overstått." Han signerte papirene med en fast hånd. Hver signatur var et steg nærmere frihet, men også et steg nærmere slutten på et kapittel han trodde ville vare livet ut.
Clare var ikke til stede. Hun hadde sendt sin egen advokat. Jack var glad for det. Han orket ikke å se henne, ikke å høre stemmen hennes be om en ny sjanse. Han visste at hvis han så henne i øynene, kunne han kanskje bli myk. Og han kunne ikke tillate seg å være myk nå. Han måtte være stein. Han måtte beskytte det som var igjen av ham selv. Da han gikk ut av kontoret, føles luften lettere. Det var gjort. Han var offisielt på vei ut av ekteskapet. Han var en singel mann igjen, mot sin vilje, men likevel fri.
Kapittel 14
Huset til salgs
Å bo i huset alene ble for mye. Hvert rom minnet ham om noe. Kjøkkenet minnet ham om frokostene de delte. Soverommet minnet ham om natten han fant sannheten. Han bestemte seg for å selge det. Eiendomsmegleren kom og gikk gjennom rommene, og snakket om markedsverdi og oppussing. Jack hørte ikke etter. Han pakket ned boksene sine. Han tok med seg det som var hans, og lot resten bli værende. Det var rart å se hvor lite man egentlig eier sammen. Mesteparten var bare ting de hadde kjøpt sammen, og nå måtte de deles eller kastes.
Da flyttebilen dro, sto Jack igjen på gaten og så på det tomme huset. Vinduene var mørke. Det så ut som et skall. Han låste døren for siste gang og la nøkkelen i postkassen. Det var en symbolsk handling. Han låste ikke bare en dør; han låste fortiden. Han satte seg i bilen og kjørte bort uten å se i bakspeilet. Han visste at Clare kanskje ville komme tilbake dit en dag, for å se på det hun hadde mistet. Men han ville ikke være der. Han ville være et annet sted, et sted hvor minnene ikke hang på veggene.
Kapittel 15
En ny leilighet
Jack flyttet inn i en liten leilighet i sentrum. Den var moderne, upersonlig og lett å holde ren. Det var akkurat det han trengte. Ingen historie, ingen minner, bare fire vegger og et tak. Han kjøpte nye møbler, i farger han likte, ikke farger de hadde valgt sammen. Det var en liten ting, men det hjalp. Det ga ham en følelse av kontroll. Om kveldene satt han i den nye stolen sin og leste bøker han aldri hadde hatt tid til før. Livet ble enklere, mer forutsigbart, og på en merkelig måte, mer fredfylt.
En kveld ringte telefonen. Det var moren hans. "Hvordan har du det, sønnen min?" spurte hun. Jack kjente en klump i halsen. Han hadde holdt alt inne så lenge. "Det er vanskelig," innrømmet han. "Men jeg klarer meg." Moren hans sukket. "Hun ringte meg," sa hun. "Hun gråter. Hun sier hun elsker deg." Jack lukket øynene. "Kjærlighet er ikke nok, mamma. Ikke når tilliten er borte." Det var sant. Man kan ikke bygge et hus på et fundament som er råttent. Man må rive det ned og starte på nytt, selv om det gjør vondt.
