Da gjestene hadde dratt, og huset igjen var stille, satt Jack alene i stuen. Maten sto urørt på bordet, en ironisk påminnelse om feiringen som aldri skjedde. Han tok frem klokken igjen og la den på bordet. Den så så liten ut nå, så ubetydelig, til tross for at den hadde ødelagt så mye. Han tenkte på Derek. Han visste ikke hva Derek visste, eller om Derek hadde savnet klokken ennå. Men det spilte ingen rolle. Clare hadde allerede innrømmet alt ved sin stillhet og sine tårer.
Han gikk opp trappen til soverommet. Sengen var redd opp, akkurat som Clare hadde hevdet at den var da han ringte. Men lakenene var kalde. Ingen hadde sovet der på mange dager, kanskje uker. Han la seg ned på sengen, fullt påkledd, og stirret opp i taket. Han tenkte på alle planene de hadde lagt sammen. Ferier, hus, kanskje barn en dag. Alt var borte. Det var som å våkne fra en drøm og innse at virkeligheten var mye hardere enn noen mareritt. Han lukket øynene og prøvde å sove, men søvnen kom ikke.
Kapittel 11
Morgenen etter
Solen sto opp over huset, men den bragte ingen varme. Jack våknet på sofaen, stiv i kroppen. Han husket ikke engang at han hadde flyttet seg dit. På kjøkkenbordet lå det en lapp fra Clare. "Jeg elsker deg. Det var en feil. Jeg kommer tilbake." Jack leste lappen og kjente ingen følelser. Det var som å lese en melding fra en fremmed. Han krøllet sammen papiret og kastet det i søpla. Det var ingen vei tilbake. En feil er noe man gjør én gang og lærer av. Et forhold med sjefen mens kona er på forretningsreise er ikke en feil; det er et valg.
Han laget kaffe og satte seg ved vinduet. Han så bilen til Clare stå i innkjørselen til foreldrene hennes nede i gaten. Hun hadde ikke gått langt. Han lurte på om hun angret på løgnen, eller bare på at hun ble tatt. Det var en stor forskjell. Hvis hun angret på løgnen, betydde det at hun ville ha fortsatt hvis hun ikke ble oppdaget. Den tanken gjorde mer vondt enn selve utroskapen. Det betydde at tilliten aldri hadde vært der på ordentlig. Den hadde bare vært en fasade han hadde trodd på.
Kapittel 12
Konfrontasjonen med Derek
Noen dager senere fikk Jack en telefon fra et ukjent nummer. Det var Derek. Stemmen i andre enden var nervøs, usikker. "Jack," sa han. "Jeg hørte hva som har skjedd. Jeg vil forklare." Jack avbrøt ham ikke. Han lot Derek prate, lot ham vikle seg inn i sine egne unnskyldninger. Derek snakket om stress, om alkohol, om at det "bare skjedde". Han nevnte ikke Clare en gang. Det handlet bare om ham selv. "Jeg vil ikke ødelegge karrieren din," sa Derek til slutt, som om det var det viktigste i verden.
"Det er ikke karrieren din jeg bryr meg om," sa Jack til slutt. Stemmen hans var iskald. "Du kom inn i mitt hjem. Du brukte min seng. Og du lot min kone lyve til meg mens jeg sto i rommet ved siden av." Det ble stille i telefonen. "Jeg har sendt klokken til HR-avdelingen i firmaet deres," løy Jack. Det hadde han ikke, men han ville at Derek skulle vite at frykten var gjensidig. "Du kan beholde jobben din, Derek. Men du kan glemme alt annet. Hold deg borte fra meg. Hold deg borte fra henne." Han la på før Derek kunne svare. Det var en liten hevn, men den føles god.
