Kapittel 5
Solen sto opp over gårdstunet, og for første gang på lenge følte jeg ikke en umiddelbar tyngde i brystet da jeg åpnet øynene. Lucas sov fortsatt, og jeg gikk forsiktig ut på kjøkkenet. Thomas var allerede oppe, han satt ved kjøkkenbordet og leste avisen, men han la den fra seg da jeg kom inn. "Hvordan sovet du?" spurte han. "Bedre enn forventet," svarte jeg, og det var sant. Tryggheten i huset hans var som en dyne rundt oss.
Vi spiste frokost i stillhet, en komfortabel stillhet som ikke krevde ord. Lucas våknet sakte, og da han kom inn på kjøkkenet, så han seg rundt som om han ikke helt husket hvor han var. Da han så Thomas, løp han bort og klemte ham rundt beina. "Bestefar reddet oss," sa han enkelt. Thomas strøk ham over håret, og jeg så en tåre trille ned kinnet på den gamle mannen. Han hadde mistet en sønn i går, men han hadde reddet en sønnesønn og en svigerdatter.
Etter frokost kjørte vi til sykehuset. Legene var forståelsesfulle, de hadde sett dette før, men de behandlet meg med respekt. De tok røntgenbilder, satte gips, og ga meg instruksjoner om hvile. En sykepleier tok meg til side og ga meg et kort med nummeret til et krisesenter. "Bare i tilfelle," sa hun. "Du trenger all støtte du kan få." Jeg tok imot kortet, selv om jeg visste at jeg allerede hadde trygghet hos Thomas. Det var godt å vite at hjelpen fantes der ute.
Kapittel 6: Advokaten Ringer
Kapittel 6
Etter noen dager ringte telefonen. Det var en advokat som representerte Mark. Han snakket glatt, prøvde å få meg til å droppe siktelsen, snakket om "misforståelser" og "familieproblemer som bør løses privat". Jeg lyttet i stillhet, mens Thomas sto ved siden av meg og lyttet på høyttaler. Da advokaten var ferdig, tok Thomas telefonen. "Hør her," sa han, og stemmen hans var som is. "Hvis du ringer henne igjen uten min tillatelse, vil jeg anmelde deg for trakassering. Saken går videre."
Det ble stille i andre enden, og så la advokaten på. Jeg pustet ut. Jeg hadde vært redd for at jeg skulle bli presset til å trekke anmeldelsen, at Mark skulle bruke systemet mot meg. Men Thomas var en mur av beskyttelse. Han kjente loven, han kjente systemet, og han var ikke redd for å bruke sin innflytelse for å sikre at rettferdigheten skjedde. "De vil prøve alt," sa Thomas til meg. "De vil prøve å få deg til å føle deg skyldig. Men du har ikke gjort noe galt."
Den dagen innså jeg at kampen ikke var over med arrestasjonen. Det var bare begynnelsen på en lang prosess. Men jeg var ikke alene lenger. Jeg hadde Thomas, jeg hadde Lucas, og jeg hadde en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Jeg så på gipsen på armen min. Den var et bevis på hva jeg hadde overlevd, men den var også et tegn på at jeg var i ferd med å hele.
Kapittel 7: Lucas' Mareritt
Kapittel 7
Nettene var vanskelige for Lucas. Han våknet ofte gråtende, og ropte på meg i mørket. Jeg løp til ham hver gang, holdt ham tett inntil meg og hvisket at han var trygg. Men frykten sitter dypt i et barn som har sett sin far være voldelig. En natt våknet han og spurte: "Kommer pappa til å finne oss?" Det spørsmålet knuste hjertet mitt. Jeg måtte være ærlig, men også forsiktig.
"Pappa er et sted hvor han ikke kan skade oss nå," sa jeg. "Og bestefar og jeg vil alltid passe på deg." Lucas nikket, men jeg så at han ikke helt trodde på det. Vi begynte å gå til en barnepsykolog som Thomas hadde arrangert time hos. Psykologen var flink, hun lot Lucas tegne og leke mens hun snakket med ham. Hun sa til meg at det ville ta tid, men at han hadde gode forutsetninger for å komme seg fordi han hadde et trygt miljø nå.
Det var hardt å høre at sønnen min hadde tatt skade av min mann, av hans far. Skyldfølelsen var en konstant følgesvenn. Men psykologen hjalp meg å forstå at jeg ikke kunne kontrollere Marks handlinger, bare mine egne. Og jeg hadde valgt riktig. Jeg hadde valgt å beskytte Lucas, selv om det kostet meg ekteskapet og hjemmet. Det valget var det viktigste jeg noen gang hadde gjort.
