Kapittel 8
En måned etter arrestasjonen kom det et brev fra Mark. Det var sendt til Thomas' adresse, men adressert til meg. Thomas ga det til meg uten å lese det. "Det er ditt valg om du vil lese det," sa han. Jeg holdt konvolutten i hånden, den kjentes tung ut. Jeg åpnet den til slutt. Skriften hans var rotete, ikke den perfekte håndskriften han alltid hadde brukt i banken.
"Jeg vet jeg har gjort feil," skrev han. "Jeg ber om en sjanse til. Jeg skal gå i terapi. Jeg elsker deg og Lucas. Vennligst ikke ødelegg livet mitt." Det var ingen ekte anger i ordene, bare frykt for konsekvensene. Han snakket om sitt liv, ikke om smerten han hadde påført oss. Jeg la brevet fra meg. Jeg følte ingen sinne lenger, bare en dyp likegyldighet. Han var ikke lenger en del av livet mitt, han var en fortid jeg hadde lukket døren til.
Jeg svarte ikke på brevet. Thomas nikket da jeg fortalte ham det. "Det er det beste," sa han. "Å svare er å gi ham håp om at han kan komme tilbake. Og det kan han ikke." Jeg visste han hadde rett. Å holde grensene var det eneste som ville sikre at vi kunne bygge en ny fremtid. Mark måtte lære å leve med konsekvensene av sine handlinger, akkurat som vi måtte lære å leve uten ham.
Kapittel 9: Rettsaken Begynner
Kapittel 9
Dagen for den første rettsaken ankom. Jeg var nervøs, hendene svettet selv med gipsen på. Thomas fulgte meg inn i rettssalen, han satt ved siden meg som en vakt. Mark satt på den andre siden, han så sliten ut, skjorten hang løst. Da han så meg, prøvde han å smile, et svakt, desperat forsøk på å gjenopprette forbindelsen. Jeg så bort. Jeg kunne ikke la blikket hans nå meg.
Advokaten min presenterte bevisene. Bildene av skadene mine, politirapporten, og vitneforklaringen til Thomas om telefonsamtalen. Det var overveldende. Mark sin advokat prøvde å hevde at jeg hadde provosert ham, at jeg hadde vært verbal aggressiv. Men da Lucas' tegninger ble vist frem, tegninger av en mann som slo en kvinne, ble stillheten i salen absolutt. Barn lyver ikke på den måten. Dommeren så strengt på Mark.
"Bevisene er klare," sa dommeren. "Saken vil gå videre til hovedforhandling." Mark ble ført ut igjen i varetekt. Da vi gikk ut av rettssalen, følte jeg meg lettere. Systemet fungerte. Det tok tid, det var smertefullt, men det fungerte. Thomas la en hånd på skulderen min. "Du gjorde det bra," sa han. "Du var sterk." Jeg lente hodet mot skulderen hans. For første gang følte jeg at jeg hadde en far igjen.
Kapittel 10: Å Finne Et Nytt Hjem
Kapittel 10
Vi kunne ikke bli hos Thomas for alltid. Han trengte sin ro, og vi trengte vårt eget sted å bygge minner som ikke var preget av fortiden. Vi begynte å se etter en liten leilighet i en annen by, langt nok borte til at Mark ikke ville finne oss lett, men nær nok til at Thomas kunne besøke oss. Jeg fikk hjelp fra en organisasjon for kvinner i kriser til å finne et sikkert sted.
Da vi fant leiligheten, var den liten, men lys. Den hadde to soverom, ett til meg og ett til Lucas. Vi malte veggene sammen, Lucas valgte blå farge til sitt rom. Det var en enkel handling, men den føles som en ny begynnelse. Hver strøk med maling dekket over noe gammelt. Vi kjøpte nye gardiner, nye sengetøy. Vi fylte hjemmet med ting som var våre, ikke ting Mark hadde kjøpt for å kontrollere meg.
Flyttedagen var emosjonell. Thomas hjalp oss med å bære esker. Da vi satt i den tomme leiligheten og spiste pizza på gulvet, lo Lucas. Det var en ekte latter. Jeg så på Thomas, og han smilte tilbake. Vi hadde klart det. Vi hadde kommet oss ut av mørket og inn i lyset. Det var ikke perfekt, vi hadde fortsatt mareritt, vi hadde fortsatt smerte, men vi hadde hverandre og vi hadde frihet.
