Legene ville at jeg skulle bli liggende i en uke til, men jeg nektet. Jeg måtte se barna mine. Med hjelp fra en sykepleier som hadde barn selv, klarte jeg å stå opp på beina. Det svarte for øynene, og smerten rev i såret, men jeg tvang meg til å gå. Hver steppe var en erklæring om at jeg ikke ville gi opp. Da jeg endelig nådde nyfødtavdelingen og så de tre små i kuvøsene, visste jeg hva jeg kjempet for.
En av babyene, den minste, åpnet øynene da jeg la hånden mot glasset. Det var et lite øyeblikk, men det ga meg styrke til å gå tilbake til rommet mitt. Jeg ringte Sarah igjen. «Vi må skynde på prosessen,» sa jeg. «Jeg skal ikke la ham bruke barna som brikker i spillet sitt.» Sarah lovte å akselerere papirarbeidet. Vi hadde loven på vår side, men Gabriel hadde penger til å trekke ut tiden. Og tid var det eneste jeg ikke hadde råd til å miste.
Kapittel 9: Gabriels første advarsel
Gabriel dukket opp på sykehuset to dager senere. Han så ikke ut som en mann som hadde tapt alt ennå, men det var en stresset rynke i pannen som ikke hadde vært der før. Han stod i døren til rommet mitt og så på meg som om jeg var en fremmed. «Du ser bedre ut enn forventet,» sa han kaldt. Jeg svarte ikke. Jeg lot stillheten gjøre jobben for meg. Han forventet tårer, han forventet bønner. Han fikk bare et blikk som gjenspeilet hans egen kulde.
«Vi må snakke om praktiske ting,» sa han og trakk frem en stol. «Forsikringen er et problem nå som vi ikke er gift.» Jeg avbrøt ham før han kunne fortsette løgnene. «Tilliten har allerede kontaktet meg, Gabriel. De vet alt.» Fargen forsvant fra ansiktet hans. Han hadde ikke forventet at jeg visste om klausulen. Han trodde jeg var for opptatt med å overleve til å lese fine print. «Det er en misforståelse,» stammet han. Men jeg visste at han visste at det var sant.
Kapittel 10: Media får vind i seilene
Noen på sykehuset lekket historien til pressen. Overskriftene neste dag var nådeløse: «CEO forlater døende kone etter fødsel.» Aksjekursen i selskapet hans stupte med femten prosent på én dag. Aksjonærene begynte å ringe styret. De ville ha svar. Gabriel prøvde å utgi en pressemelding om at det var en gjensidig avgjørelse, men ingen trodde på ham. Bildet av ham som signerte papirene i sykehusgangen hadde lekket.
Journalister campet utenfor sykehuset. De ville ha et intervju med meg. Jeg nektet alle forespørsler. Jeg ville ikke være offeret i denne historien, jeg ville være vinneren. Sarah rådet meg til å holde lav profil til rettssaken. «La fakta tale for seg selv,» sa hun. Men ryktene spredte seg raskere enn fakta. Gabriel ble ringt opp av styrelederen samme kveld. «Du må fikse dette,» sa stemmen i telefonen. «Eller så må du gå.» Gabriel innså at jobben hans hang i en tynnere tråd enn ekteskapet vårt.
