Gabriel prøvde en ny taktikk. Han søkte om full foreldrerett til trillingene. Han hevdet at min helsetilstand gjorde meg uegnet til å ta vare på dem. Dokumentene han sendte inn var fylt med løgner om min psykiske tilstand. Han hevdet jeg hadde hallusinasjoner etter hjertestansen. Jeg leste dokumentene med skjelvende hender. Han ville ikke bare ha pengene, han ville straffe meg ved å ta barna.
Sarah var rasende. «Dette er bakvaskelse,» sa hun. «Vi kan saksøke ham for dette.» Men vi måtte først sikre at barna ble hos meg. Jeg fikk legene til å skrive uttalelser om at jeg var fysisk i stand til å ta vare på barna med hjelp. Sykepleierne vitnet om at jeg hadde ammet og stellet dem så snart jeg kunne bevege meg. Sannheten var på vår side, men i familierechtssaker kan følelser veie tyngre enn fakta. Jeg nektet å la ham bruke barna som våpen.
Kapittel 12: Den hemmelige opptakeren
En av Gabriels tidligere assistenter kontaktet meg i hemmelighet. Hun hadde vært vitne til mange av samtalene hans om hvordan han planla å kvitte seg med meg. «Jeg har opptak,» sa hun over telefonen. «Han trodde jeg var lojal, men jeg spilte inn samtaler jeg visste var ulovlige.» Jeg møtte henne på en kafé langt fra sykehuset. Hun ga meg en USB-minnepinne. «Bruk dette riktig,» sa hun. «Han ødela karrieren min da jeg prøvde å varsle om regnskapsfeil.»
Da jeg spilte av opptakene hjemme, kjente jeg en kald rystelse. Gabriel snakket om meg som en «investering som hadde gått dårlig». Han diskuterte hvordan han kunne manipulere legene til å erklære meg uegnet. Dette var ikke bare bevis på svik, det var bevis på kriminell planlegging. Sarah sa at dette kunne sende ham i fengsel, ikke bare tape saken. Men jeg måtte bestemme meg for om jeg ville bruke dette som et våpen eller som en siste utvei.
Kapittel 13: Styremøtet
Gabriel ble innkalt til et ekstraordinært styremøte. Aksjonærene hadde mistet tilliten til ham etter mediene og aksjefallet. Han gikk inn i møterommet sikker på at han kunne snakke seg ut av det. Han hadde alltid vært en mester i manipulasjon. Men denne gangen satt det en representant for tilliten ved bordet. «Vi har gjennomgått dine disposisjoner,» sa representanten. «Du har brukt selskapets midler til private formål.»
Gabriel prøvde å benekte, men dokumentene lå på bordet foran ham. Hver signatur, hver overføring var kartlagt. Tillitens administrator hadde gjort jobben sin grundig. «Du er suspendert med øyeblikkelig virkning,» sa styrelederen. Gabriel reiste seg brått. «Dere kan ikke gjøre dette. Jeg bygde dette selskapet!» Men sannheten var at han hadde bygget det på lånt tid og andres arbeid. Døren ble låst bak ham da han gikk ut. Han var ikke lenger sjefen.
